Redaktørstyrt episode om krenk, portvoktere og medievaner

Velkommen til Sidelinja, podkasten for politisk hjemløse.

Og for folk som snart er ferdige med

ferien sin.

Og for gjesteredaktører fra Liberaleren.

Rundt bordet i dag en smørblid Bent-Johan

Mosfjell, en blid Arne Eidshagen og meg selv

Vegard Nøtnæs.

Velkommen tilbake, Bent-Johan.

Jo, takk for det.

Det har vært sommerferie og skoleavslutning på læreråret,

vet du.

Lærerår.

Apropos lærergjerningen, vi kikket på en nyhetssak.

Det var et meningsinnlegg fra en kar som

skrev i Nettavisen om en rapport på skoleverket.

Det er jo at det flommer over av

rasisme og ukvemsord og dårlig kultur.

Ja, seksisme og i det hele tatt negative

holdninger.

Ja, folk blir kalt for horer og jøder

og det er rasistiske ting og det er

ikke bra.

Men det denne artikkelforfatteren etterlyser er jo at

det settes en form for hale på denne

grisen.

Fordi det fremstår som et helt generalisert problem

at bare temperaturen i gryta har gått litt

opp og at vi må gjøre noe med

det.

Men så sier han selv at det er

ikke sånn han opplever.

Jeg tror poenget er at det er en

viss berøringsangst og at det er en del

av det han oppfatter som uheldig språkbruk er

knyttet til folk med innvandrerbakgrunn og så hevder

han at det er noe skolen ikke evner

å ta tak i.

Nei, og han beskylder vel denne rapporten for

å ha litt berøringsangst.

Og poenget hans er jo ikke nødvendigvis at

man skal henge ut folk med annen kulturell

bakgrunn.

At det er vanskelig å løse problemer du

ikke kan snakke fritt om.

Ja.

Og det må jeg jo i utgangspunktet si

meg enig i.

Men nå er jo Bent-Johan her sånn

og han er jo en vaskeekte lærer om

enn ikke muligens den mest mangfoldige skolen når

det kommer til stykket, jeg vet ikke.

Jeg jobber på Humanistskolen, en privat friskole, mens

her representerer jeg meg selv.

Men vi har jo mangfold, vi og, på

den skolen.

Men min erfaring fra at jeg jobbet på

offentlig skole i Oslo og sånn og det,

ting går i alle retninger.

Men det vi nok ser er jo at

det har vært en utvikling i språkbruk de

siste, la oss si, ni årene.

Hvis du hører på språkbruken fra politikere, for

20 år siden, hvordan Barack Obama, Bush og

McCain pratet til hverandre.

Bush var jo satan selv han for 20

år siden.

Ja, mens nå synes jo alle han er

ganske fin egentlig.

Ja, satan er han.

Ja, hvem skulle tro det?

Og folk hyller jo Reagan.

Det skjedde ikke borti 90-tallet for å

si det sånn.

Der har jo virkelig skjedd et stemningsskifte, ja.

Men det som skjer er jo at med

Trump så kom det en eller annen ny

språkbruk der man kaller folk ting.

Nå skal jeg ikke legge all skyld på

han, men der skjedde en generell vulgarisering av

språk og det å kalle folk ting.

Og så sier man det var jo bare

spøk og sånn, og man har fått en

ironi-generasjon nummer to, kanskje.

Så vi hører jo til den opprinnelige.

Ja.

Så vi har lov å være ironiske på

podden.

Bare så det er sagt, altså.

Så folk har en tendens til å faktisk

bruke grovere språk på grunn av at politikere

gjør det.

Og så er det også det at folk

har intern språk.

Vi kan kalle hverandre et eller annet på

godvilje.

Oi, der kommer Bent Johan, han lille feitingen.

Eller noe sånt.

Men så står det en utenfor, som

ikke har fått med seg at vi er

venner og vi kan tulle med hverandre.

Som hører det.

Og hvis man da spøker med jævla hviting

eller noe sånt.

Jeg håper vi kan bruke illustrerende språk her.

Så kan det være en intern kode mellom

to mennesker.

Men for den som hører det utenfra, så

kan det høres ille ut, ikke sant?

Så du har en del mekanismer der, som

gjør at folk ikke tar signaler på det.

Så her tror jeg det er flere ting.

Dessuten har du også fått en utvikling i

skolen som handler om krenkelser.

Du har den berykta 9A-paragrafen, som man

ikke har lenger, den har fått nytt nummer

da.

Som gjør at alt er nesten krenkelser.

Det er en subjektiv vurdering.

Hvis jeg ser stygt på deg, Vegard, så

kan du føle deg krenket, for du er

subjektivt krenket.

Så du har den greia der.

Det betyr at det er lite man kan

gjøre for å korrigere ting.

Men hvis jeg hører på det du sier

nå, så antyder du jo da at dette

som kommer frem i denne rapporten er en

nyfortolkning av noe som alltid har vært der.

Dels at på den andre siden det er

en generell temperaturendring i samfunnet.

Hva angår språkbruk og respekt for en rasjonell

og fornuftig offentlig samtale er kanskje det viktigste

av det, for den har forfalt ganske betydelig

med denne polariseringen som blir eksportert fra USA

for tiden.

Så er det også det hva man regner

som en krenkelse.

Jeg har en gang jobbet på en skole,

jeg skal ikke si hvor det er, men

vi hadde en undersøkelse blant elever der de

skulle rangere krenkelser på en skala fra 0

til 10.

Det å se stygt på noen ble regnet

som 9.

Og det betyr at …

– Blikking.

– Blikking var 9 av de groveste som

man kunne gjøre, og vi kan jo forestille

oss betydelig verre ting enn det.

Det betyr at grensene for hva man regner

som krenkelse kan også ha gått ned.

Så her hadde du både en vulgarisering av

språket og en litt sånn «stakkars deg»-greie,

og så hadde du den 9A som beskytter

mot alle subjektive krenkelser.

«Oi, du ser på meg, det er virkelig

grovt», og så videre.

– Jeg har en datter som er akkurat

ferdig med ungdomsskole nå, og de snakker jo

ofte om «gangsterspråk» eller «ghetto-språk».

Jeg merker jo at de ungdommene tøffer seg

litt med å si ting som er litt

forbudt.

For eksempel, hvis jeg sier noe til den,

så kan hun svare med «hold kjeft, neger»,

som er sånn…

Det er rart, særlig fordi hvis man ser

på hudfargen din, så ser jeg jo…

– Du er så neger som du blir.

– Ja, ikke sant?

Men det som slår meg, det er at

de tingene er jo ikke egentlig…

Det er jo bare det at ungdommer tøffer

seg, og det har ungdommer aldri gjort.

Tenk tilbake på 70-tallet.

Nå slår meg for eksempel «Punken», og så

«Sex Pistols», «Sid Vicious», «hakekors-singlet», og sånn.

Tenk å prøve det i dag, da.

Det hadde ikke gått i det hele tatt.

Jeg tror ikke ungdommer kan tegne pikk på

veggen en gang lenger.

– Å, jo da, det kan de.

– Ok.

– Hva var det for noe?

– Sædfuck.

– Nå har du den der tegningen her.

– Ja, det er sånn «sædfuck».

– Den er jo kulturminne.

– Den er det jo.

Men på 50-60-tallet så snakket de

ikke stygt om det da de banket hverandre

opp.

Så det var ikke noe noe veldig bedre

før.

– Nei, det er en forbedring.

Jeg er helt enig med deg.

Også før i tiden så var det oppgjøret

på tørre never.

– Men jeg må jo si at jeg

opplever det som en tilstramning, da, av akseptabelt

ytringsklima.

En ting er nyttige ting, som den der

MeToo-perioden.

Der fikk man bukt med et uvesen.

Og så går pendelen litt for langt, og

så begynner du å...

Du drar den for langt, og så får

du en motreaksjon, og det går ikke an

å bare gjøre ting fornuftigvis.

Men det jeg ville si var, jeg bare

husker for mange år siden, så fikk prins

Harry masse pryl i pressen, fordi han hadde

møtt opp på et kostymeball som SS-offiser,

eller noe sånt.

Men jeg mener, om det var 2005, eller

2009, eller hva det var for noe, jeg

bare husker at jeg bare...

Er det en guttunge som har lekt med

en uniform?

Who cares?

– Jeg synes det er et godt eksempel,

for nå er du helt utenfor.

Du kan jo ikke dukke opp noensted.

– I nazi-uniform?

– Nei, du kan ikke det.

Du tenker på Siv Jensen, som dukker opp.

– Pocahontas.

– Jeg husker da den kom, så var

det sånn at jeg så det var galt,

men det var et slags vannskille.

Litt før hadde det vært greit.

– Ja, fordi den der nazi-uniformen til

Harry, da jeg var 20 eller 17, hvilken

kjeft som hadde reagert på det.

Kanskje en pensjonist som hadde vært i krigen,

eller et eller annet, men det var liksom...

– Jeg kjenner da Dennis Leary, no cure for

cancer fra 90-tallet.

Vi kan be lytterne høre på den, og

så kan de se om det hadde vært

akseptert i dag.

Det hadde jo ikke det.

Men det er også en greie med at

man sier noe stygt, og så sier man

det var bare en spøk.

Dette her er litt den Motte and Bailey som

du har skrevet om, Vegard.

At man liksom sier det, men så gjentar

man det ofte, og så er det egentlig

ikke spøk, men man kan unnskylde seg med

det.

Men på den andre siden så er det

jo faktisk også reelle tendenser til at man

har holdninger som ikke er bra.

Homo er for eksempel et ekstremt utbredt skjellsord,

og er det det samme også i skolen

i Norge.

Jeg tror ikke alle er så gode til

å slå ned på det.

Lærere rundt forbi.

For det skaper masse styr hvis de gjør

det.

For de kommer da med, ja, men har

du...

Ja, du er rasist.

Nei, for jeg har gjort det.

For eleven har en enorm individuell beskyttelse mot

ting.

Så læreren tør ikke å bruke den makten,

og så blir det bare uro hvis de

gjør det.

Så jeg tror det er et reelt problem,

faktisk, at man ikke våger det.

Jeg har lyst til å reise spørsmålet.

Er det sånn at vi har blitt for

hårsåre for litt sånn fornærmende utsagn?

Også da, når det skjer blant elevene på

skolen.

For å putte det i kontekst, det var

ikke så lenge siden det var noen som

ble dømt for hensynsløs adferd ved nettopp å

si at det er muslimer som lærer barn

å si hore om damer.

Det har jo også prinsipielle sider, ikke sant?

Er det sånn at du ikke bare har

hatpratparagrafen som begrenser ytringsfriheten, men har du faktisk

i virkeligheten mye strammere rammer, sånn at ytringsfriheten

er utfordret mye grovere i Norge enn det

kanskje de fleste forestiller seg?

Eller er det sånn at dette er bare

en marginalgreie?

Vi har mye ytringsfrihet i Norge.

Vi kan si i stort sett det vi

vil.

Mye mer ytringsfrihet nå enn da jeg begynte

med politikk for 35 år siden.

Mye lettere å ytre seg.

Skal vi skille på to begreper?

Fordi ytringsfrihet er en ting, ytringsevne er en

annen.

Jo, det er det.

Men man reagerte ganske mye kraftigere på ting

i gamle dager også.

Du kunne prøvd å banne for 35 år

siden, og det ble slått ganske kraftig nedpå.

Mens i dag slipper man unna med det.

Men jeg tror det er to ting som

fungerer samtidig.

En, er blitt mer hårsåre, og to, er

blitt mer vulgære.

Og så har du fått en konservativ backlash

i samfunnet.

Du hadde en generell liberalisering av holdninger til

homofili, transseksuelle og så videre.

Og nå har du fått en ny nasjonalkonservativ,

sosialkonservativ greie, som ulike grupper som ellers hater hverandre

har til felles.

Muslimer og nasjonalkonservative, de som hater innvandrere, og

russere og så videre, har samme holdningene til

dette.

Ikke alle da, men en tendens.

De er en kraftig gruppe, og de er

ikke venstre.

Og da får du høyre mot venstre, og

så alt det woke kritiserer med det woke.

Du har en jævla suppe, rett og slett.

Av mange ting som er der.

Og det vil automatisk sige ned i skolen.

De ser videoer på TikTok, ting sprer seg

ned i skoleverket.

Vi kan jo nevne en ting da, det

er jo en klassiker å nevne i sånne

sammenhenger, men det er jo faktisk i vår

tid, min tid, bare så vidt, men Life

of Brian ble forbudt i Norge, ikke sant?

Og ble markedsført i Sverige som så morsom

at den ble forbudt i Norge.

Og det er jo på sånn religiøs, ikke

sant?

Og det var siste krampetrekning av sånn der

klam religiøs samfunnskontroll.

Trodde vi, ja.

Ja, kanskje.

Og så kan man jo argumentere for at

noe er importert igjen, som de ble kvitt.

Ja, men hvis jeg ser på Danmark, og

så den typen hensyntagen til religiøse interesser er

på vei tilbake, altså.

Ja, faen, en ny blasfemiparagraf i Danmark.

Ja, ikke sant?

Tenk deg partiet Ytre Sentrum, og da vil

vi jo ha den blasfemiparagrafen tilbake, effektivt sett

i hvert fall.

Det er jo mulig at de ikke uttrykker

seg helt åpent.

Ja, det er en sånn PK-versjon av

det, men det er jo samme klamme opplegg.

Ja, altså, man må skille mellom to ting

her.

Jeg er jo ytringsfundamentalist, og det er vi

alle.

Vi mener at alle ytringer skal være lov.

Samtidig så mener vi jo at det bør

i mitt hjem, i min avis, i mitt

klasserom, er det regler for hvordan man kan

oppføre seg.

Mitt hus, mine regler.

Mitt hus, mine regler.

Hvis vi hadde hatt ele...

De fleste oppegående lærere ville si at hvis

du har en elev som skriver og uttaler

seg som Trump, så måtte de ringe hjem

til foreldrene og si hva de har sagt

om folk.

Selv i dagens ganske dårlige skole, så er

det sånn.

Så du har en sånn flip-or-flop

her på at det liksom blir mer akseptert.

Ikke nødvendigvis at man får by eller ikke

får by, for ytringsfriheten skal gjelde uansett, men

man aksepterer et helt annet språk.

Altså, jeg vil aldri stemme på en liberalist

som prater som Trump.

Nei.

Altså, bare på grunn av hvordan han oppfører

seg, sånn bøllete.

Altså, vi er i hvert fall, ja, alle

tre egentlig, snille liberalister.

Glade liberalister.

Og det er viktigere at man, selv om

jeg er tilhenger av at alle ytringer skal

komme, så ønsker jeg at folk skal snakke

fint til hverandre.

Ja, det er jo reglene for, hva skal

vi si, sivilisert debatt, ikke sant?

Du skal liksom ta ting i beste mening

og ikke bruke skjellsord og liksom være saklig

og ikke sette opp stråmenn og

hele den greia der.

Men det er en ting som slår meg,

også siden du peker på, hva skal vi

si, politikere som opphav til, hva skal vi

si, den forråingen eller vulgariseringen av ytringsklimaet.

Altså, hvor viktig tror du rett og slett

at det korte formatet som både voksne og

barn får inn i sosiale medier, at ting

skal være så kompakte, da trenger du gjerne

en sånn skikkelig piskesnert i ytringen.

Hvor viktig tror du det er?

Altså, ta eksempelet at Simen Velle slår seg

opp på TikTok-videoer og ikke på å

holde politiske taler.

Sånn.

Altså, det korte formatet var jo også i

debatter for førti år siden.

Holmgang og sånn, du hadde jo bare et...

Bauge.

Ja, Bauge.

Du hadde bare et halvt minutt eller 10

sekunder, eller jeg husker ikke nøyaktig.

Du måtte prate fort i gamle dager også.

Men jeg tror det er mer utbredt.

Kanskje det er mer utbredt at du har

muligheten, eller alle har muligheten, til å lage videoer.

Og det er jo veldig fint for så

vidt.

Men det gjør også at enhver idiot ikke

bare har rett til å si det han

mener, men faktisk gjør det også.

Og da snakker vi om Velle, da, han er

jo oppegående på mange måter.

Men selvfølgelig, dette er effekten av at alle

slipper til, men da slipper jo alle

til også.

Det er den konflikten der.

La meg spørre om en annen ting.

Fordi denne, la oss si, demokratiseringen av plattformer,

sosiale medier, enhver kan nå ut hvis du

bare sier noe som fanger en eller annen.

Nå begynner folk å klikke på, ikke sant?

Og det er jo at det er en

del folk som ikke hadde sluppet forbi portvokterne

som dere redaktører har vært.

For 20 år siden eller for 50 år

siden, ikke sant?

Hadde ikke kommet i avisen, hadde ikke fått

trykket debattinnlegget sitt, og det var ikke noe

kommentarfelt å ralliere i.

Og så får du nå disse folka, og

det reageres på, ikke sant?

Fordi der ser du på kommentarfeltet i VG

eller en del blogger eller hva enn det

er for noe, så er det for eksempel

svært dårlig språk, altså det er folk som

ikke kan skrive og lese ordentlig.

De klarer å uttrykke seg så det er

forståelig.

De kan med hell ha et poeng,

men de avskrives fordi de ikke, det er

veldig tydelig at de ikke er en del

av de eleverte lag.

Og det må jeg si jeg av og

til reagerer litt på.

Og jeg vet jeg gjør det selv, ikke

sant?

Altså hvis du skriver ukorrekt norsk, så tenker

jeg ok, dette gidder jeg ikke å lese,

liksom.

Men det er noe med at man må

nå ytre seg med det man har da.

Og i et demokrati så har faktisk alle

en stake.

Sånn.

Jeg synes kanskje vi er litt, eller det

er en tendens i debatten offentlig til at

man avskriver litt for lett ting som ikke

føles helt stuerent eller helt kosher for den

eleverte middelklassen.

Jeg vet ikke hva du tenker om det.

Caps lock er noe jævla dritt.

Jeg leser stort sett ikke folk som skriver

med caps lock, for eksempel.

Men det har vært gammelt da, siden 1990

-tallet.

Men jeg tror at redaktørstyrte medier er viktigere

enn noensinne.

At man faktisk har portvoktere som hindrer bullshit

og piss i å ta overhånd.

Jeg er tilhenger av at alle skal få lov

å ytre seg, men det er sant og

usant.

Det er fakta og bullshit.

Det er fakta og piss.

Det er løgn, bedrag, svindel.

Det er tull og tøys, og du trenger

medier som siler dette her.

Det som er interessant er jo alle de

gråsonene.

Du har liksom den ene siden at dette

er sant, og så har du den andre

siden at dette er bare ræl.

Men du har liksom den gråsonen på hva

er egentlig sant, og så er tolkningsrommet i

midten.

Det er interessant, og det er vanskelig for

redaktørstyrte medier.

Men derfor er det viktig med gode redaktører.

Og ulike redaktører, sånt ulike medier.

Det er jo en av grunnene til at

jeg er mot redaktørplakaten og presseplakaten.

Jeg la meg stille et spørsmål.

Jeg hadde en samtale med en kompis i

går, og så kom vi inn på Epstein

-saken.

Og så sier han spøkefullt til meg, fordi

jeg har litt sans for å i hvert

fall følge med på disse alternative måtene å

se verden på.

Så han sier noe sånt som Epstein didn't

kill himself, ikke sant?

Nei, han gjorde ikke det.

Og jeg mener det alvorlig.

Fordi den offisielle historien er så dårlig, og

så er det svakhetene her, hullene i historien

utenfor mainstream er åpenbare, ikke sant?

Og det er så mange sprikende teorier og

sånt, så det er ikke ...

Men det er bare at den er like

tynn på offentlig hold.

Og det er litt sånn en tendens til

at når du pakker ting inn i redaktørstyrte

medier, og en sånn der PK ...

Alle er gift med noen andre i et

annet sted i dette sosiale laget, og alle

snakker med hverandre, og det er liksom sjefen

i ABC er gift med statssekretæren til Hillary

Clinton, som kjenner og svåger til han som

sitter i CNN som er ...

Og så har du liksom ...

Og sånn er det i Norge også, ikke

sant?

Bare ta Kruse Larsen-greiene som Bjarte MP gjør

for tiden, som er veldig artig.

Fordi liksom alle, absolutt alle er Kruse Larsen.

Men det der ...

Det jeg er litt redd for da, for

å yte litt motbør til din Lubna Jafferyske

tro på redaktørstyrte medier, er at jo, nei,

vi har en god del eksempler på det

i det siste, eller de siste årene, og

koronaperioden er kanskje den mest åpenbare, ikke sant?

Nå har vi vel snakket den i hjel, men

det er liksom dette skrotet med munnbind og

Fauci som står der og tar på seg

to munnbind, fordi at det er enda bedre

enn ett munnbind.

Mens vitenskapen på en måte pekte mot

at null munnbind var kanskje det beste, to

uker før man liksom begynte å bruke påbud

for å gjøre det, og så har du

et samlet pressekorps som bare heier dette frem.

Det er liksom ...

Maktkritikken er helt borte.

Eller det der lab-leak-greiene, eller det

ene eller det andre, eller så er det

nedstengingen av samfunnet, ikke sant?

Den der koronakonglomeratet er jo fullt av redaktørstyrte

medier som fullstendig svikter sitt oppdrag, må jeg

si.

Og jeg synes det samme gjelder mange ting

i norsk politikk.

Mange.

Og den der havvind, det er jo ikke

redaktørstyrte medier som setter spørsmål ved det.

Det er koko, det er ikke et regnestykke

som går opp der, men det er liksom

det er en kollektiv middelklasse av politikere eller

sånn elevert lag av politikere og korporatister rundt

omkring som har bestemt seg for at dette

er det vi skal gjøre.

Og så er det nettopp det motsatte av

redaktørstyrte.

Det er Øystein Sjølie på Substack.

Det er Kjetil Rolness.

Det er liksom disse folka som står med

sin egen rakerygg og regner på ting og

sier ifra.

Og så blir det en debatt om det.

Eller kjernekraft.

Eller hva det nå er for noe av

andre saker.

Det er den der hvordan sikrer man seg

mot...

Du er redaktør for Liberaleren, Bent.

Åpenbart er Liberaleren en alternativ stemme.

Og vil jeg si har vært en sånn

ansvarlig, men radikal stemme i...

Ja, vi begynner snart å nærme oss 30

år.

Ikke sant?

Men det må jo være lov å si

at Liberaleren også er grenser til å være

ganske PK på en del ting.

Det er jo også programfestet.

Så det er ikke egentlig en kritikk.

Men det er en observasjon.

Hvis jeg kan være litt frekk nå.

Du er opptatt av å på en måte

holde deg inne med det etablerte.

Er det rimelig å si?

Du ønsker å ha et godt forhold til

tankemiljøer som Minerva eller Civita eller...

Jeg spør.

Jeg ønsker ikke at Liberaleren skal være mer

utrert enn vi faktisk er, for vi har

ganske radikale meninger.

Og hvis du er såpass radikal som vi

alle tre er, for vi er jo alle

tre anarkokapitalister, så bør du ikke fremstå som

enda mer utrert enn du faktisk er.

Og det er ganske riktig.

Så det betyr at profilmessig så bør vi

nå inntil folk som er oppfattet som oppegående,

og ikke de som er oppfattet som skrullete.

Men en av de som jeg leser mye

av er Øyvind Strømmen, som har skrevet bøker

om det, og han hadde et veldig godt

poeng.

Han mener at han har skrevet om konspirasjonsteorier,

og et av hans gode poenger er at

det største kanskje problemet med konspirasjonsteorier er at

det skygger for reell, viktig kritikk.

Og at det finnes masse god kritikk mot

masse av de sakene du nevnte, ikke sant?

Men denne relevante kritikken overskygges av crackpottene.

Og derfor tror jeg det er ekstremt viktig

at man klarer å lage en mur mot

det du står for, som er oppfattet som

en reell kritikk, og Øystein Sjølie ikke sant,

som har en reell kritikk, at man setter

det deres oppgave, altså Øystein Sjølies oppgave, er

å lage en mur mot crackpot- antiklima-greiene.

Ja, klimafornekterne.

De som er jo innvandringsliberale, det er de

som er litt innvandringsmotstandere, men oppegående mennesker, de

må lage muren mot gærningene, mot rasistene.

Ikke sant?

Og det betyr at vi som har en

del alternative synspunkter, vi har masse av det,

vi må lage et skille mot crackpot-overdrivelsene,

slik at våre argumenter, som er en reell

kritikk, faktisk når gjennom og ikke bare avfeies

som at, oi, dette er bare en alternativ

konspirasjonsteori, så er jeg helt enig

med deg at det er enormt viktig med

å kunne skyve på Overton-vinduet, på hva

som er godt å diskutere, men å også

ha et skille slik at man ikke havner

i grøfta, og det finnes mye grøft der

ute, altså.

Ja, ikke sant?

Jeg er veldig med deg på det, men

min opplevelse av det er muligens bittelitt annerledes

enn din, for jeg synes faren er større

på redaktørstyrte side, fordi de har så

mye mer makt.

Det er jo det som er så bra,

at vi har litt forskjellige innfallsvinkler på ting.

Det er jo det, ikke sant.

Også hvis du ikke skal fremstille verden som

et sånt veldig, veldig dårlig sted med bare

masse gærninger over alt, jeg synes jo faktisk

den teknologiutviklingen som har skjedd, den har jo

i hovedsak sluppet til stemmer som man kanskje

ville hatt vanskelig for å slippe til tidligere,

og som ofte har, som meningsbærere helt fornuftige

standpunkter.

Om de ikke gjør det, så har de

i hvert fall en kritikk som noen må

kunne svare på.

Men det som er viktig her er at

jeg synes jo mesteparten av redaktørstyrte medier er

søppel, det og.

Altså Dagbladet.

Jesus Christ!

Og jeg følger med på VG-appen på

grunn av at jeg må følge med på

hva som skjer daglig, og hvor ofte slipper

ikke Mimir Kristjansson til med synsing på et

eller annet?

Hvorfor skal han inn der?

Hva er vitsen med det?

Så det er mye dårlig vurderingsevne blant disse.

Så mitt svar er jo ikke et forsvar

av redaktørstyrte medier, for de har dårlig vurderingsevne

på hva de slipper inn ofte.

Både hva som slippes inn og hva som

ikke slippes inn.

Men jeg tror selve funksjonen, at man har

en vurdering av hvem som prater, at man

har en styring av ordet, tror jeg er

ekstremt viktig.

Men at man har ulike styringer.

Vi har jo snakket en god del på

denne podden i tidligere episoder om Kulturdepartementets nye

strategi mot desinformasjon.

Og der later det til at det viktigste

er kanskje de nye, øvrige reguleringer av sosiale

medier.

Men det de har kommet opp med selv,

er jo nettopp å understreke betydningen av redaktørstyrte

medier.

Og lineær TV, ikke å forglemme.

Ikke å forglemme det.

Skutt fra hofta, Bent Johan, er du

litt på linje med regjeringen?

Eller tenker du annerledes på dette?

Jeg er mot alle sånne statlige styringer om

hva som er sant og usant.

Åpenbart, hele dritten bør nedlegges.

I tillegg så bør man jo kutte all

offentlig pressestøtte.

Man bør, nå vet jeg ikke om det

er konsesjonsordninger på radio og TV lengre, men

man bør fjerne alle sånne konsesjonsordninger.

Det er jo den største grensen på ytringsfriheten

de siste 40 årene.

At man må ha tillatelse fra staten for

å sende radio og TV.

Det stemmer det.

Tenk på det, karer.

I vår levetid har det vært kringkastingsmonopol i

dette landet.

Det er nordkoreansk stats-TV, liksom.

Det er jo helt sprøtt.

Så intenst har myndighetenes ønske om å kontrollere

informasjonsflyten til folk vært, så hvor sprøtt er

ikke det?

At man holder seg med en stats-TV og

radiokanal fortsatt, det er jo vanvittig.

Jeg har trukket opp eksempelet mange ganger, bare

fordi det er litt morsomt, men Elon fikk

jo så jævla mye hets da han tok

over X, ikke sant?

Man hadde russisk propaganda, og så begynte de

å rope om at statsstøttet propaganda må bli

merket på X.

Så svarer Elon med å begynne å tagge

BBC.

Som selvfølgelig er helt riktig.

BBC og NRK er jo flinke på sitt

vis.

De er proffe, og det er store organisasjoner,

og de fremstår troverdige og sånt, men

det gjør dem jo enda farligere.

Og jeg mener den slagsiden som NRK sitter

med, når de dekker ulike ting, og det

har vi jo vært innom gjennom 145 episoder

eller noe sånt nå.

Det er jo helt katastrofe at man finner

seg i, tenk om du ikke hadde hatt

stats-TV, og hadde foreslått NRK som konsept.

Du hadde jo blitt ledd ut av rommet.

Nå må du huske på det, Vegard, at

ifølge det nye programmet om et feministisk perspektiv

på desinformasjon på høyt nivå, så er det

jo bare høyresiden som kan produsere desinformasjon.

Og dermed så er NRK per definisjon ikke

desinformasjon.

Og dermed er det per definisjon venstresiden.

Men problemet er jo at selv vi må

dele inn i høyre og venstre, at du

havner i sånn jævla fotballkamp-greier.774
Man må holde med det laget, og når

man har to lag som begge er onde,

og jeg mener både kommunister og dette her

nasjonalkonservative fascistiske, er onde greier, da må man

bryte ut av den der suppa med de

to grøftene og gå inn på den store,

fine veien mot frihet som vi har.

Jeg er helt enig med deg, høyresiden er

noen mørkemenn som ikke er bevisste på det.

Jeg har jo litt moro av det.

Det der kurset på UiO er jo parodisk.

Men det minner meg om, for det hender

du snakker med litt godt overbeviste sosialister, og

så begynner du å gå igjennom eksempler i

verden.

Hva med Venezuela?

Hva med Brasil?

Hva med ditt?

Hva med datt?

Og så får du hele tiden til svar,

nei det er kapitalismen som har ødelagt det.

Og så begynner du å lukte etter hvert

at mønsteret er at hvis det gikk gærent,

så er det kapitalisme.

Altså kapitalisme er det som gikk gærent.

Og det er litt sånn du opplever at

UiO også tenker her, sånn at hvis det

har gått gærent, så er det høyresida,

fordi venstresida er det bra, ikke sant?

Og så kan du godt finne den samme holdningen

på høyresida og si at alt som

har gått til helvete var sosialisme.

Den fella kan sikkert vi falle i, ikke

sant?

Men det er en sånn utrolig fordumming.

Men til dette med portvoktere.

Universitetet i Oslo er altså en portvokter, og

kan sammenlignes med redaktører.

Og når du tar denne dumskapen og begynner

å trekke inn i portvokterfunksjonen, det er det

som er problemet, og det er jo det

redaktørstyrte medier gjør.

Vi har vel sett oss lei på, tror

jeg, med at NRK for eksempel omtaler Milei

som ytre høyre, ytre høyre, ytre høyre, ytre høyre, fordi det har

konnotasjoner til nazister og fascister og AfD og

alt mulig rart, ikke sant?

Milei har ingenting med disse tingene å gjøre.

Han er helt annerledes enn Trump og AfD

og hele gjengen.

Ja, ikke sant?

Ordentlig forskjellig.

Så vi har lagt oss til å begynne

å kalle dette her konglomeratet, sånn der sentrumsrunk

for Ytre Sentrum.

Fordi det sender et signal om at det

går an å gå for langt i den

der moderatere, alt er i midten-retningen, og partiet

Ytre Sentrum er liksom trygghetsknarken for det,

fordi de er så gode at det er

ikke grenser, det er bare absolutt alt som

er godt og bra og rent og pent

og vakkert og lyst.

Det er bare altfor mye, ikke sant?

Ja, men man har en tendens til at

man henger seg opp i uviktige småting som

er veldig lett, ikke sant?

Man henger seg opp i et eller annet

om at litt feil informasjon om hvordan man

underviser om trans eller sex i skolen, men

man liker at man har tretten års skolegang

i Norge med en felles læreplan der alle

skal lære det samme.

Det har man, ikke sant?

Man sier at man har et eller annet

problem med et eller annet alternativt media, men

man kjøper greit at man har pressestøtte, Klassekampen

får 50 millioner eller Gud vet hvor

mye de får, eller NRK-monopolet, eller offentlige

universiteter på hver knaus rundt forbi i det

ganske land.

Så man tar aldri tak i de store tingene

som påvirker ytringsfriheten.

Man henger seg opp i det ene wienerbrødet

som er så lett, og jeg vil ha

et annet type detaljer, så jeg føler at

nesten all kritikk mot ytringsfriheten henger seg opp

i sånne små, enkelttilfeller som er veldig

lette å gjøre, men man ser ikke på

de store, strukturelle forholdene som faktisk styrer mye

av det.

Det jeg biter meg inn på, fordi jeg

skjønner hva du sier, ikke sant?

Så det hender man kanskje ser med litt

for lite velvilje på, kanskje vi ser med

for lite velvilje på det etablerte eller Lubna

Jaffery, propagandaministerens desinformasjonsstrategi eller noe sånt, men de

sitter altså med makt, ikke sant?

Og de skal kritiseres for den makten, og

det er ikke noen journalister som gjør det.

Subjekt skal ha kreditt fordi at de kjører

dette, men de er de eneste som gjør

det.

Nettavisen kommer til å henge seg på det,

fordi de er litt, jeg vet ikke, de

posisjonerer seg som sånn litt tøffere enn VG,

Dagbladet og tulleavisene.

Men det er mye tull i Nettavisen også.

Men dette med å henge seg opp i

detaljer, fordi det henger over.

Ta den der Epstein-saken da.

Så det er ikke så jævla viktig og

i hvert fall ikke viktig for oss her,

og det er liksom, ok, hvor mye tid

skal man bruke på det?

Det er litt artig, og så er det

sånn perfekt, her er det hull på begge

sider, og det er litt morsomt å følge

med på, fordi at everyone squirms, ikke sant?

Og det der at dette snudde seg 180

grader og eksploderte i trynet på Trump er

kjempegøy.

Er det noen som fortjener det der, så

vær så god.

Kos deg med det, Donald.

Men på dette med offentlig maktbruk, så må

jeg si at det er så mange ting

som avskrives og avfeies som småting som ikke

er det.

Og denne desinformasjonsstrategien er det ene, ikke sant?

Fordi det er sånn statssekretæren der, som Lubna

har jo ikke svart på noe som helst

når Subjekt spør, så det er liksom en

eller annen statssekretær som er utkommandert for å

pliktskyldigst forsvare dette greiene, og han sier

sånn, ja, men det er jo ikke ment

sånn, og det er... Du får inntrykk av

at det er litt sånn brysomt at man

stiller spørsmål.

Litt på samme måte som det var litt

brysomt når folk liksom var opptatt av detaljene

i innretningen på den der sivilbeskyttelsesloven.

En ren, ren fascistlov, ikke sant?

Sånn, hvis Donald Trump hadde innført den, så

hadde norsk presse kokt over.

Ikke sant?

Nå er det, nå er det, nå er

det ute i dagen.

Vær så god.

Dette er fascisme.

Vi hadde heldigvis en fin jusprofessor som

fiksa det.

Hadde vi ikke det på den saken?

Jo.

Hun kommer på Liberal Aften til høsten.

Så bra.

Det gleder jeg meg til.

Det er kjempebra, ikke sant?

Men i den saken så kommer det jo

frem at hun, professoren...

Jeg glemmer alltid navnet hennes, for det er,

men uansett, sånn, som hun er venstredama, og

Venstre skal ha kred i denne saken, ikke

sant?

Fordi de har stått mot dette hele veien,

og ære være dem for det.

På spørsmål fra Solvang i debatten, ikke sant?

Sånn, er du ikke fornøyd nå når FRP

snur, liksom, og når de store partiene ble

gjort om og sånn?

Ja, jo, det er jo bra det.

Men hun, professor Kierulf, hun hadde jo

altså stått og sagt akkurat det samme som

nå er offentlig i komitéarbeidet.

Og det er ikke en kjeft som bryr

seg da.

Og da er liksom, da er det eneste

svaret å kaste de politikerne du har, for

disse folka er ikke gode nok.

Da kan du ikke stemme på dem.

Jeg tror ikke problemet er politikerne, jeg tror

problemet er det politiske systemet, som er lagt opp

sånn at man har insentiver til å gjøre

gale ting hele tiden.

Men da er det utrolig at Venstre fikk

det til.

Jo, jo, av og til går det bra.

Jo, men jeg mener, det går ikke alltid

bra med Venstre, for å si det sånn.

Neida.

Neida, det er greit.

Det er, klokka er enten 6 eller 12

hver gang.

Men det er liksom, det som er helt

påregnelig, er at Arbeiderpartiet og Høire kommer til

å lande på feil side av disse tingene.

Alltid.

Det er helt konsekvent.

Hvis det er snakk om å tilkarre seg

mer makt, styringstillegg til, ikke sant, da er det

tullet som Høire kommer med, Høire og Arbeiderpartiet,

om at nå skulle budsjettene vedtas, bare

de største partienes budsjetter skulle, ikke sant, skal

ha sånn et simpelt flertallsopplegg for statsbudsjettet.

For det var jo så mye enklere.

For da ble jo bare Høire eller Arbeiderpartiets

budsjett vedtatt, og så var det greit.

Så slapp man det tullet med småpartiene som skulle

ha innflytelse.

Det er liksom, jeg vet ikke hvor lite

gangsyn du må ha for å tenke at

det der er greit.

Og så kommer den der sivilbeskyttelsesloven, og så

har jo vi snakket mye om valgloven, og

skrevet om i Liberaleren, og der er vi jo

helt omforent, ikke sant, men det er jo

til ingen debatt i noen redaktørstyrte medier, bortsett

fra Liberaleren, Subjekt så vidt, iNyheter og

Klassekampen.

Men det er en sånn full mediesvikt på det.

Men det handler jo om strukturelle insentiver.

For eksisterende politikere har insentiver for å ønske

å beskytte sin egen makt.

Og det har du sett på alle endringer

i valgloven, stort sett, er at man har

gjort endringer.

Første gang jeg ordnet noen valg var for

Fridemokratene i 1995.

Og da var fristen for å levere inn

valglister i juni.

Nå er det 31.

mars.

Det vil si før partienes landsmøter.

Så nå er det ikke lenger mulig å

ta et oppgjør på et landsmøte, og ha

partisplittelse, og stille til valg.

Det var det før.

Det er bare et eksempel på endringer som

har gått under radaren, som ingen har skrevet

om, bortsett fra meg, som hele tiden gjør

det, for man har insentiver til å beskytte

seg.

Samme med økt partistøtte, og siden man sørger for

at alle partier, inkludert de små, får mer

penger hele tiden, så er også alle de

små veldig glad for partistøtten, selv om noen

sier de i prinsippet er imot, men de liker å

få pengene.

Altså, man lager insentiver som bygger opp under

den politiske makten.

På lang sikt, gale insentiver på lang sikt

har ganske negative konsekvenser, mens hvert enkelt skritt

i gal retning, det er samme prinsipp som

gjør at offentlige utgifter øker.

Ja, selvfølgelig.

Også det er ingen som har noen insentiver

til å bremse, ikke sant?

Det er bedre å være snill. La meg

gjøre et lite poeng, fordi temaet vårt er egentlig

redaktørstyrte medier og portvoktere og den greia der,

sånn kontra mer, jeg liker å tenke på

det som sånne anarkistiske free-for-all med

blogger og podcaster og hva det nå er for

noe, som bare alle gjør sin greie.

Disse tingene er jo sentraldirigert.

Altså, redaktør, eller konseptet om redaktørstyring er i

seg selv en sentralisering og et sånt fokalt

punkt for en maktansamling, ikke sant?

Også kan jo hvem som helst kalle seg

redaktør.

Så vi fant ut, dette er for øvrig

vår første redaktørstyrte sending, for vi har bestemt

oss for at vi er alle tre redaktører,

og du er jo redaktør også, du er

dobbelt redaktør i dag, for du er jo

også redaktør for deg selv og denne podcasten.

Så vi er jo egentlig mer redaktørstyrte enn

Aftenposten, fordi her er alle som snakker

redaktører.

Men, ikke sant, det er hvis man sier

at man må ha en bachelorgrad i kulturledelse

for å kunne jobbe på, ikke sant, så

har du plutselig laget en maktkonsentrasjon, for nå

må folk gjennom en eller annen mølle, som

noen begynner å kontrollere, og så trekker det

til seg folk som er interessert i makt,

og så får du en sånn der trakt

eller sil eller et eller annet, som ja,

den filtrerer nok bort noe, men den konsentrerer

også makt.

Jeg er usikker på om det der konseptet

med redaktørstyring er så jævla lurt, fordi jeg

vil mene at når det kommer til stykket,

så er informasjonen god eller dårlig, og så

er det din fordømte plikt som konsument å

vurdere om dette er god eller dårlig informasjon.

Det tror jeg er et helt grunnleggende feil.

På grunn av mengde, hvis du satt opp

linjer på denne Sidelinja podcast, som gjør

at enhver kan spille inn ting, og så

publiseres det på Sidelinja podcast, i

tillegg til dine setninger og sendinger.

Så da tar jeg og lager en AI

med en podcast, der jeg sier om at

de diskuterer fordelen med urindrikking av hest kontra

sau, og så ber jeg de spille inn

25 minutter på det, og så sender jeg

det inn på podcasten din, og så om

og om igjen genererer jeg det, og så

får jeg alle mine venner til å gjøre

det, og så får du liksom 38 timer

i døgnet med podcast med bare hestepiss.

Da blir du også tilhenger av redaktørstyring umiddelbart.

Men sånn, jeg skjønner poenget ditt, og så

er det jo ikke sånn kjempe...

Det er ikke så veldig mange blogger og

podcaster som har det innholdet du...

Har du prøvd å lese kommentarfeltene i VG

eller der som alle får lov å skrive?

Eller har du prøvd å lese Facebook-grupper

der alle kan kommentere i kommentarfeltene?

Facebook-grupper er greit.

VG er faktisk redaktørstyrt også i kommentarfeltet.

Ja, jeg har ikke lest VGs kommentarfelt siden

19...

Ja, men...

Det er sånn som de stenger om natta,

og det er en eller annen som sitter

og følger med.

Du kan ikke slippe en hver idiot til

med alt de vil.

Nei, nei, men...

Derfor må du ha en styring.

Om du kaller deg redaktør eller hva som

helst annet er egentlig irrelevant.

Du må ha noen som styrer ordet og

velger ut, for hvis ikke så får du

en overflow med piss, bokstavelig talt.

Vi er nok ikke uenige om det.

Så det er liksom ikke en sånn absolutt

alle skal få ytre en hver tanke de

har hele tiden, helt uavhengig av...

Det er ikke poenget.

Men poenget er at når man lager en

sånn litt rigid struktur rundt det, som det

der redaktørstyrt-konseptet er, så på et eller

annet tidspunkt kvalifiserer noe som redaktørstyrt og så

får det en eller annen ry basert på

det.

Så Document.no er redaktørstyrt.

Og så flyr propagandaministeren rundt og sier at

redaktørstyrt er bra per definisjon.

Det er bare fordummende.

Problemet er at for å komme inn under

pressestøtten så må du inn under dette her

systemet for å få adgangskort til Stortinget for å

få pressekort.

Så du har en eller annen sånn lobbying...

Hva heter dette her?

Kartellvirksomhet av folk som får en del privilegier

til adgangsgreier for penger fra staten.

Jeg kan ikke bare som redaktør for Liberaleren

gå inn på Stortinget som pressegreier, for jeg

er ikke medlem av den formelle klubben.

Så du har disse privilegiegreiene som er knyttet

til det som selvfølgelig er feil.

Og de bør man egentlig bryte opp.

Så derfor er jeg ekstremt motstander av å

være med på Vær Varsom-plakaten, selv

om jeg støtter det meste den inneholder.

Jeg vil at man skal ha ulike etiske

regimer, ulike ting i ulike medier.

Så derfor trenger du ulike redaktører på ulike

medier.

Men, ikke sant, sånn problemet mitt er at

man strukturerer det inn i denne veldig aksepterte

og stuerene settingen, ikke sant?

Og så er egentlig det som teller, er

leverer du godt innhold eller ikke?

Så hvis vi på Sidelinja podcast, om vi

er redaktørstyrte eller ikke, enten så leverer vi

bra eller dårlig eller middels, ikke sant?

Og hvis vi leverer dårlig konsekvent, så får

jo folk bare slutte å høre på oss.

Og leverer vi bra konsistent, så kan det

jo hende at vi flere gjør det, ikke

sant?

Det vi bør gjøre som kunder er jo

å støtte uavhengige stemmer.

Altså, du har jo Substacken til noen som

abonnerer på og vil betale for.

Du har Rolness, du har Kjetil, du har

mange som har strømmen, du har mange som

har sånne Substack-løsninger.

Der du kan kjøpe tilgang til skribenter som

skriver interessant, enten du er enig eller ikke.

Og det liksom, Christian Vennerød skrev for mange

år siden, at du som kunde hadde et

ansvar for å benytte deg av gode tilbud.

For det er belønning av gode tilbud.

Og vi burde jo som kunder i det

markedet putte pengene våre og bruke tida vår

på de tingene vi ønsker.

Jeg vet ikke om Sidelinja har en donasjonsknapp

eller bankkonto, det burde de hatt.

Folk burde jo faktisk gå inn og gi

penger til konkrete ting de liker.

Dessverre så skatter vi så mye at vi

har ikke så mye penger igjen som går

direkte til pressestøtte i stedet.

Men det at vi faktisk støtter noen ting

som er bra, det tror jeg er kjempeviktig

som et alternativ.

Det er et himla godt poeng.

Det også, å lese og konsumere bredt.

Og jeg vil jo sterkt anbefale å gå

utenfor redaktørstyrte medier også, for det er faen

meg en boble.

Det er en slags sånn, hva skal vi

kalle det, vårt felles historiske narrativ som skjer

i mainstream-medier, hvor man i stort sett

er enige om hvordan ting er.

Og det at akkurat det der blir utfordret,

det synes jeg faktisk er kjempepositivt.

Men jeg tenkte egentlig å ta opp noe

litt annet.

Du var inne på denne Kruse Larsen-historien.

Jeg vet ikke om dere har fått med

den siste omdreiningen på den historien der.

Jeg tror vi må begynne å kalle det

for Kruse Larsen-skandalen etter hvert.

Det viser seg nemlig at det er en

stakkars redaktør i Nordmørsposten, som ble oppringt eller

kontaktet av en rådgiver i Finansdepartementet på vegne

av finansråd Kruse Larsen, og fortalt det at de tingene

som de hadde skrevet, som jeg tror stort

sett de hadde tatt fra Nettavisen, at det

var feil.

De ville gjerne ha en unnskyldning, en rettelse

av teksten på nettsidene med rettelseslogg, og at

de ville ha at avisen i kommentarfeltene, hvis

noen kommenterte på dette, så gjorde oppmerksom på

at de hadde skrevet noe som var feil.

Og så viser det seg at disse karene

som følger opp dette i Nettavisen, de hadde

jo tatt kontakt med Finansdepartementet, siden jeg tror

den stakkars redaktøren i Nordmørsposten syntes dette var

litt sånn intimiderende, at dette var makta som

sa at nå må du se og rette

teksten din, sånn som vi vil ha den.

Og så ender det jo egentlig med snarere

en retrett og en unnskyldning fra den nevnte

rådgiveren i Finansdepartementet.

Og så det er en kar som heter

Jakob Schram, som er, han er politisk ansatt

og tilhører Arbeiderpartiet.

Men jeg synes jo liksom at det er

en, nå er dette en liten sak i

og for seg, og det er noen som

kanskje tråkker litt utenfor hvor de burde.

Men det er et eller annet med at

jeg tror i gamle dager, ja kanskje ikke

det heller, men man hadde jo forventet etter hvert

sånn gangsyn, at du skjønner at du ikke

går på en eller annen sånn liten lokalavis

og nærmest truer den til å skrive det du

vil.

– Jeg leser litt på den saken, jeg

tror ikke han uttalte seg på vegne av

Kruse Larsen, jeg tror han gjorde det på

eget initiativ.

Det er det som er litt for

milde med tanke på Kruse Larsen, men reaksjonene

på han er jo helt for milde.

Altså dette er jo sånn at du burde

få sparken for en sånn greie, så forhåpentligvis slutter

han i løpet av en uke eller to

eller en måned eller tre.

For det er helt utilbørlig den måten han

gikk ut på.

Det er dårlig dømmekraft.

– Og så tror jeg kanskje han beklaget

seg innenfor en time.

– Ok, såpass raskt, ja.

– Ja, og da tenker jeg liksom at

den flyr.

– Vi kan ikke klokke seg på døgnet

og sente den etterpå.

– Nei, jeg aner ikke.

Jeg synes jeg bare leste at det var

veldig fort at han skjønte at han hadde

gått feil.

Det er liksom lov, men hvis du står

på det i to uker og sier unnskyld,

da er det ut, og du skal ikke

ha noen sånn posisjon igjen.

– Men det er liksom litt tilbake til

den gode gamle Arbeiderpartiet, staten, er det

ikke det?

Det er egentlig en slags kjerne av makt

som eksisterer litt utenfor de formelle rammene av

statsapparatet.

– Men jeg har også lest sånn at

Kristin Clemet har forsvart statsbyråkratiet og hun Kruse-

Larsen, så det kan jo tolkes på ulikt vis.

Og hun er jo ikke særlig tilhenger av

Arbeiderpartiet, så jeg er usikker på hvor

mye spekk og hvor mye kjøtt det er

i den suppa.

Men jeg mener at han rådgiveren er langt

utenfor.

– Det er sikkert.

– Det er helt åpenbart.

– Men altså, hva skal vi si, for

det var jo en sak med at en

rekke Arbeiderparti-politikere på sosiale medier kritiserte Nettavisen for

å ha tatt opp denne saken i det

hele tatt.

Men der tror jeg Nettavisen har helt rett

i at det er jo pressens oppgave å

peke på maktstrukturer, ikke sant?

Også det uformelle.

– Det er kjempeviktig at de gjør det.

Det som er viktig er at de velger

litt gode saker, for de har troverdigheten å

bygge seg på.

Politikere har jo dårlige insentiver, men det har

jo pressen også.

De har jo insentiver for å få oppslag,

så hvis de skriver mye tull og vas, så

den gangen det kommer en alvorlig sak, så

er troverdigheten mindre.

Så jeg tror ikke denne saken var så

alvorlig, men det betyr ikke at det ikke

er masse.

Men det verste i denne greia er jo

LO-greiene med påvirkning av Arbeiderpartiet.

Det er jo korrupt som faen.

– Det er jo tilbake til det du

snakker om, at det er disse strukturelle tingene

som er massive, som er av noen dimensjoner, er

noe helt annet enn de småsakene som kanskje

er mer som artige historier.

– Men vi er jo opptatt av strukturelle

problemer med staten.

Og det er jo på mange vis ganske

nær en del sånne outrerte synspunkter.

Hvis vi popper oss full av litt paranoia

og sånn, så er vi ikke så langt

unna en del anti-mainstream folk.

Så det er en av grunnene til at

vi må være litt – Disiplinerte?

– Disiplinerte og edruelige i hvilke saker vi

som ganske systemkritiske liberalere velger.

Vi har ikke råd til å feile

så mye.

– Det er vel kanskje der vi skiller

litt lag, sånn filosofisk, tror jeg.

– Vi er litt uenige på det.

Jeg er veldig glad for at vi er

uenige på det, Vegard.

På grunn av at vi trenger ulike perspektiver

på det.

– Det jeg kjenner på av og til

er at man er forventet å komme med

lua i hånda og være så jævla forsiktig

fordi man er utenfor.

Og så sitter du i mainstream og mener

helt koko ting.

Jeg mener at jeg gidder ikke det der.

Jeg holder folk til ansvar for det de

sier.

Hvis du flyr rundt og mener havvind er

en god idé, så det skal du aldri

slippe unna.

Jeg er litt opphengt i det der havvind-greiene,

fordi det er så stupid.

Men de er jo klin gærne.

Ta Øystein Sjølie, redaktørstyring og alt det der.

Han får faen ikke utgitt en velskrevet, god,

veldokumentert, saklig, reell, alternativ, et viktig perspektiv-bok

på noe forlag i Norge.

Han må lage sitt eget forlag for å

få gitt ut boka, ikke sant?

Disse portvokterne fungerer ikke.

De fungerer rett og slett ikke.

Og de fungerte ikke gjennom pandemitida.

De fungerer ikke nå når det kommer til

disse store sakene som handler om å pisse

bort neste generasjons oljeformue.

Hadde de dyttet nok på Nord-Norgebanen, så

hadde du faen meg fått den nå, selv

om du ikke kommer til å få den,

heldigvis.

Men disse folka er klin gærne.

Man må bare si fra at, vet du

hva, de folka har ikke klær på seg.

Her er det mye økonomisk interesse.

Du har denne plastposeavgiften, som går til et fond

med millionlønn som har insentiver til å

si at det er problemer med plast.

Og derfor skal vi få høyere plastavgift på

posene, og dermed mer penger til et fond som vi kan

bruke på våre prosesser.

Så du har masse, masse der.

Her er jo argumentet kjempegodt.

Vi kaster så mye plast i India, så

vi må ha plastposeavgift i Norge, der avfallssystemet

er nesten et lukket kretsløp.

Så det er helt håpløst.

Men jeg tenker at jeg gjør gjeng på

mange folk og ting.

Og derfor tror jeg det er ekstremt bra.

Det er en gråsone på hva man skal

tillate, og hvor grov man skal være.

Vegard er jo høflig.

Jo, han er kald og harm, men han er

høflig i språket.

Han er et dannet menneske.

Men det er viktig at man utfordrer den

gråsonen på hva som er tillatt på ulike

måter.

Det er ekstremt viktig at man prater til

ulike mennesker på det.

Jeg liker uenighet.

Men det er også en grense på det.

Du ville aldri invitert noen her til å

prate om QAnon egentlig er greia, og

at Bill Clinton er en øgle fra verdensrommet.

Det ville jeg gjerne gjort, men det ville

jo vært for å utforske hva det var,

denne teorien.

Som en sånn public service greie.

Kle den naken.

Eller bare for moro skyld høre hva

det er.

For det kan jo faktisk være litt artig.

Men poenget er at her har du ulike

perspektiver, men du vil aldri støtte opp under

det.

Nei, nei, nei.

Så det er jo det at man har

ulike...

Selv om jeg er ekstremt tilhenger av redaktørstyring

og moderering og alt sånt, så er det

også utrolig viktig at man har ulike retningslinjer

for det, ulike ståsteder for det.

Det er ekstremt viktig.

Kan vi ikke presisere begrepet?

Jeg tror vi er enige om at redaktørstyring

ikke er poenget, men at moderering er poenget.

En eller annen mekanisme som filtrerer og sorterer

ut.

Problemet mitt er at du har puttet på

en pidestall denne ideen om at det er

en redaktør og et hierarki og en eller

annen sånn greie.

Det er litt dustete for meg.

Fordi det er liksom som om det er

den eneste løsningen som skaper bra informasjon.

Øystein Sjølie og Jan Arild Snoen og Kjetil

Rolness klarer å skrive ting uten en redaktør,

som er helt fint.

Rolness gjorde jo poenget.

Denne artikkelen er redaktørstyrt, så den kan du

stole på.

For å bare understreke det der poenget om

hvor dustete det er å bruke det begrepet

som et sånt panacea.

Men moderering og...

Og moderering handler jo ofte om mengde.

Hvis jeg skulle moderere et Facebook-forum eller

noe sånt, så ville jeg jo sagt at

en grense ville være antall innlegg du får

lov til å skrive per dag.

For da må du faktisk tenke deg om

hva du skriver.

Ikke sant?

Mer enn innholdet.

Så det finnes mange måter å moderere ting

på.

Og så, ja.

Jeg liker moderne, hva skal jeg si, mediegreier.

For du har masse podcaster, du har masse

kilder, det er lett å publisere ting.

Du har en infrastruktur som gjør at ting

er veldig enkelt, egentlig.

Jeg husker da jeg startet Liberaleren, hva gjorde

jeg?

Jo, jeg programmerte HTML-kode og lastet opp

på en FTP-server hver morgen, ikke sant?

Og ti år før det, så skrev vi

på skrivemaskin, og så overskrifter, sånn overføringsbokstaver

vi to.

Letraset.

Ja, noe sånt.

Ikke sant?

Så utviklinga er jo utrolig på vår side.

Problemet nå er at vi har nesten overskudd

av informasjon.

Og hvordan man styrer det, det er interessant.

Og fossiler.

Men ikke sant?

Vi har vært innom det poenget innimellom, ikke sant?

Det er en overflod av informasjon.

Jeg husker, Eric Schmidt, tidligere Google-sjefen, nevnte

på et eller annet tidspunkt, jeg husker ikke

akkurat hva tallet var, men det var liksom,

på syv måneder nå, så genererer vi mer

informasjon enn har vært generert i menneskehetens historie

før de syv månedene, ikke sant?

Og for hver syvende, eller om det var

fire år, men ikke sant, det er en

sånn veldig håndgripelig periode som bare dobler informasjonsmengden

i verden.

Men det poenget vi har vært innom innimellom

er, jeg tror ikke det finnes et fornuftig

menneske i den vestlige verden som ville foretrukket

informasjonslandskapet for 30 år siden over informasjonslandskapet i

dag.

Nei, det er akkurat det.

Men det tenker jeg også, nå har det

kommet så mye.

Ja, kanskje, ikke sant, men poenget er ja,

det er masse som går skjevt, og du

får mye misinformasjon og feil informasjon og løgner

og dårlige insentiver.

Det er akkurat det, ikke sant?

Du har altså så vanvittige muligheter til å

få god informasjon i dag, som du ikke

hadde da Aftenposten og Dagbladet skulle styre hva

du fikk da, eller Gro skulle styre hvilken

informasjon folk fikk.

Man sier sånn at Dagbladet var jo faktisk

bedre i gamle dager.

Men det er ikke poenget jeg vil styre.

Tvert imot så tenker jeg at ja, fra

vårt perspektiv så er jo ting som frihet

og ansvar jo gode egenskaper i et

samfunn, ikke sant?

Og det er det jo en nedside ved, ikke

sant?

Altså hvis du har frihet, eller hvis du

har ansvar for eget liv, så kan det

jo hende at du gjør dårlige valg og

kommer dårlig ut.

Og sånn er det jo litt med informasjonsflyten

også, ikke sant?

Du har ansvar for å informere deg selv

og sånn litt sånn fra forskjellige sider.

Og hvis du ikke gjør det, så blir

du jo ikke informert da.

Og det er jo den nedsiden som

ligger i den friheten eller det ansvaret du

har for å informere deg.

Problemet er at når du har et politisk system

med valg og demokrati og sånt, så vil den

store majoriteten uopplyste pøbler, de trumfer over de opplyste.

Så politikken er jo basert på at du

ikke har individuell påvirkning på ditt valg.

Jeg tror kanskje vi kan minne om Danby

Choi, utmerket kort artikkel i Subjekt her om

dagen.

Ikke alt trenger å være politikk.

Og det han problematiserer... Ingen ting trenger å være

politikk.

Men problematiseringen er jo bare, vi har en

tendens i Norge til å tenke at hvert

problem skal løses politisk, altså skal løses ved

bruk av tvangsmakt.

Det er ikke nødvendigvis en god idé, ikke

sant?

For da begynner du å sentralisere, og hver

gang du gjør et feilskjær, så gjør du

det for alle, hele tiden, på en gang.

Det er derfor jeg er tilhenger av personlig ansvar

på det, og at jeg boikotter ting, hvis

jeg ikke liker det.

Og hvis noen oppfører seg som ekle rasister
på grunn av at de er det, så

vil ikke jeg ha noe med dem å

gjøre.

Jeg prater ikke med dem.

Men jeg vil ikke forby dem å ha

sine meninger.

Men det betyr at jeg må ta ansvaret,

og si at dine holdninger er ikke akseptable.

Og det er viktig.

Ja, jeg er helt enig.

Det er viktig å si fra når folk

oppfører seg som drittsekker.

Og det er viktig, spesielt for oss liberalere,

for at hvis folk er drittsekkere, og folk

er redde, så vil de ha sterk statsmakt.

De vil ha politiske løsninger.

Så det er mye mer grobunn for

liberale holdninger og liberal politikk, et liberalt samfunn

hvis folk oppfører seg bra, og folk kan

stole på hverandre, og at man har det

bra.

Så det er fundamentene for et liberalt samfunn.

Og det blir disiplinert av markedsøkonomi.

Norberg hadde jo en greie om det for

en stund tilbake, om at markedsøkonomi lærer folk

tillit, og lærer folk å oppføre seg bra.

Og det er en gjensidig avhengighet av hverandre.

Markedsøkonomi er et gjentatt spill.

Du møtes igjen.

Jeg må jo si at det jeg ender

opp, eller min algoritme, handler jo veldig mye

om tillit til personer.

Så det betyr at jeg, fordi jeg har

lest mye av Snowden, så jeg stoler på

Snowden.

Han er grundig og reflektert, og sikkert kompatibel

med mine holdninger og alt sånt, men jeg

kan stole på det som kommer der.

Jeg liker å høre på Sam Harris.

Han er jeg ikke alltid enig med, men

han er grundig og saklig og etterrettelig.

De vi har nevnt, altså, Rolness skriver godt,

Sjølie skriver interessant og viktig om energi og

disse tingene, Sørensen på sine områder, det å

finne seg en medieboble som er fornuftig, og

innenfor redaktørstyrte medier, så har jeg så vanskelig

for å finne det.

Jeg har to, eller en som har fulgt

meg gjennom livet, The Economist.

Det er ikke alltid jeg er enig med

dem heller, men jeg opplever at du vet

hvor de kommer fra, du vet hvilket nivå

de er etterrettelige og rasjonelle og saklige, og

ikke lar seg fange av ulike.

Sånn konsistent, bra over 30 år som jeg

har abonnert på dem.

Foreign Affairs er en annen, og så synes

jeg og nå har jeg plukket et abonnement

på Subjekt, for jeg synes de drar

opp en del viktige debatter som ingen andre

redaktørstyrte medier tar.

Så fint, jeg støtter dem litt, bare fordi

at de er en stemme.

Jeg synes Nettavisen kanskje har en tendens til

å ta opp ting jeg er mer interessert

i, enn VG, Dagbladet og Aftenposten drasser

opp.

Men hvordan ser medielandskapet deres ut?

Hva er det dere, hvis vi skal avslutte

med å gi noen anbefalinger, nå sier jeg

The Economist, er verdt å abonnere på.

Ta noen av disse bloggene, har dere noen

Liberaleren, selvsagt?

Jeg kan lide Reason en del, Reason Magazine.

Det er bra.

Johan Norberg leser jeg i alle tilfeller.

Så har jeg mine faste som jeg leser

av de som er nevnt ofte.

Og så sjekker jeg VG og Dagbladet

bare for nyhetene, men jeg har ikke

så stor tillit til det.

Og så prøver jeg å sørge for å

få innspill fra ulike mennesker jeg stoler på,

som jeg er uenig med.

Og det finnes oppegående folk.

Jeg leser for eksempel nesten alt Hans Olav

Lahlum skriver, som er en SV-er,

men han er intellektuelt ærlig og redelig og

interessant.

Men ellers så er det ikke noe sånn

jeg prøver å, jeg har ambisjonen om å

lese mer bøker og sånn, men det tar

jo mye mer tid.

Prøver å unngå de her døgnfluene.

Det rådet med å lese bøker tror jeg

er veldig viktig, særlig i våre dager, hvor

de korte formatene har tatt over på en

sånn måte at det er veldig mange som

synes det er veldig tungt å lese en

hel bok.

Det er jo ikke sånn at folk har

blitt analfabeter, men jeg tror de har ikke

blitt, altså de har mistet erfaringen med litt

lengre formater, som gjør det at en langsom

tanke, den er mange som har vanskelig for

å ta inn i våre dager.

For lite dopamin?

Ja, kanskje det.

Så bøker er definitivt et godt forslag.

Les en bok.

Er det noe du leser, Arne, som vi

ikke har nevnt som du vil anbefale?

Jeg har jo vært gjennom det aller meste,

så det er, det er, nei, jeg tror

kanskje vi har tatt med det meste.

Jeg leser også utvalgte skribenter fra Civita og

Minerva, som jeg leser.

Ikke alle, det er mye rart, det er

det jo, men jeg følger ofte med på

det, for å finne ut om det er

noe interessant der.

Og av og til er det bra ting.

Skal vi si det var det for i

dag.

Det ble et langt møte, men lange formater.

Vi får se om folk tåler det.

Ok, takk for i dag.

Ha det bra.

Takk for at du hører på Sidelinja podcast.

Vi vil gjerne nå bredere ut, så hvis

du snakker om oss, deler oss, eller anbefaler

oss i podcast-appen din, så er det høyt

verdsatt.

Hvis du heller vil snakke med oss i

form av ris eller ros, kritikk, forslag, spørsmål

eller noe annet, så finner du all kontaktinfo

på sidelinja.transistor.fm