Stemme, eller bli hjemme?

Velkommen til Sidelinja, podcasten for politisk hjemløse.

Og folk som har kjøpt seg popcorn i påvente

av valgkampen.

Og folk som syns valgkamp er noe svineri.

Rundt bordet med redaktør Bent Johan Mosfjell, redaktør

Arne Eidshagen for denne podcasten og redaktør Vegard

Nøtnæs som også er redaktør for denne podcasten.

Alle er redaktører her.

Vi er redaktørstyrte fra og med denne episoden,

faktisk.

Fra og med forrige episode.

Jeg er dobbeltredaktør, så jeg er like

mye som dere til sammen.

Det er topp.

Men det vi er helt sikre på er

at vi har flere redaktører per taler enn

Aftenposten og VG og disse moderat redaktørstyrte mediene.

Det er sant.

Det er jo et godt anarkistisk prinsipp, at

alle er sjef.

Alle er sin egen redaktør hos oss.

Jeg husker Ole Paus da han ble konfrontert med

at han kjørte Jaguar.

Han kalte seg en anarkist, og så sa

han at vi anarkister vil jo gjerne at

alle skal kjøre Jaguar.

Det kan man si.

Du liker ikke valgkamp, Bent Johan.

Jeg liker jo ikke valgkamp, og jeg holder

på å skrive en artikkel nå, jeg skriver

det stund til Liberaleren, om politiske utspill.

For det synes jeg er veldig interessant.

Når en politiker kommer med et politisk utspill,

så finnes det liksom to muligheter.

Enten så er det en del av partiets

program, som er vedtatt på et landsmøte, og

da er det jo ikke noe nytt.

Det burde jo journalisten vite, dette her er

jo ikke noe nytt i det hele tatt.

Eller så er det noe i tillegg, eller

noe som bryter med programmet.

Og da er det jo et svik, brudd

på det de har lovet, og det de

har lovet velgerne at de faktisk skal gjennomføre.

Så politiske utspill er noe svineri, så man

burde stille spørsmål, hvorfor tar journalisten tak i

dette?

Ja, men hvis jeg er vrien med deg,

så er det ikke noe politikere kan si.

Nei, men hadde ikke det vært utrolig deilig

da?

De kunne jo svare på spørsmål rundt, og

begrunne synspunktene mer, ved å lage rapporter, forskning

som viser hvilke effekter dette har på fremtiden.

Så det er masse muligheter.

Sånn at alle partiene blir forskningsbasert, sånn som

SV?

Vi snakker om god forskning her, ikke sant?

Men dette er jo et problem, for man

sier jo at politikken skal være forutsigbar, den

skal være gjennomtenkt.

Det er ganske komplekst å styre et samfunn.

Styre en stat, styre en offentlig sektor.

Når partiene skal behandle dette her, behandler de

jo med vanlige medlemmer som ikke kan en

dritt, som stort sett stemmer gjennom dette her.

Men det er ikke det man skal gjennomføre.

Så hva skjer da med troverdigheten til politikken,

når man plutselig kan komme med et utspill

om at nå skal vi gjøre noe?

For eksempel siste utspillet fra Arbeiderpartiet.

At nå skal alle elever lese i 15

minutter, hver dag, i skolen.

For hele grunnskolen.

Jeg bet meg merke i akkurat det utspillet.

Men la oss ta det helt konkret, da.

Hvorfor skal de akkurat gjøre det på en

måte for alle?

Det er jo en ting.

Hvorfor skal ikke læreren ha det?

De har jo vedtatt en

læreplan, for noen år siden, det som står

om hva man skal gjøre i skolen.

Står dette i programmet til Arbeiderpartietrtiet?

Jeg har ikke sjekket det, eller er det

bare noe de har funnet på nå?

Jeg gjetter bare at det er noe de

har funnet på at det er en bra

ting å gå ut med.

Men de sa jo ingenting om hva de

skal gjøre i stedet.

Hva skal de da fjerne 15 minutter fra?

Hvem skal betale for dette?

Man har ikke gjort en ordentlig vurdering av

det.

Man bare kommer med et utspill.

For dette her er populært.

Det er en milliard ekstra til lærere.

Ja, da kan vi stemme på Arbeiderpartiet i

stedet for Venstre.

Det er populært for lærere.

Her er det strø med skattebetalernes penger.

En milliard, det er jo...

Et kroneksempel på dette må jo være en

av maksprisen.

Jeg tror de bare fant det for at

det passet seg bra.

Jeg har vel spilt av det klippet av

Støre som snakker om hvor useriøst det er

med makspris på strøm.

Ja, ikke sant?

Det er et sånt land.

Ikke jeg, bare statsministeren.

Nei, så bare snur på en tiøring,

og så plutselig så...

Nå går vi inn for idiotpolitikken.

Det var faktisk mye bedre enn den lure

politikken vi stod for før.

Men folk har enorm tillit til politikk.

Hvis du spør, hvordan skal man løse et

problem?

Ja, politikken skal løse det, staten skal løse

det, man skal gi mer penger til det.

Men dette systemet er jo ganske useriøst, egentlig.

Det er jo innfallsmetoden.

Spørsmålet er ikke...

Jeg tror ikke...

Når de sier det her, tenker de...

Jeg tror ikke de tenker:

Hvordan kan vi gjøre skolen best?

De tenker, hvordan kan vi komme i nyhetene

og få bedre oppslag, slik at vi får

flere velgere?

Jeg tror det er hovedmotivasjonen for utspill.

Jeg tror det er informasjonsrådgivere som lager de

der kampanjene.

Ja, sikkert med hjelp av AI og sånt.

Helt sikkert.

Men er dette måten å styre et komplekst

samfunn på?

Dette her er et gigantisk argument for mindre

politikk og mer desentralisert makt til privatpersoner og

til det frie markedet.

Det er noe...

Det er en sånn blindhet, eller jeg vet

ikke, vannet man svømmer i, eller et eller

annet.

Disse tingene ser ikke folk.

Jeg bare så et sånt eksempel på det

her om dagen, som bare slo meg veldig

lignende det vi snakker om her.

Det å ikke se gjennom det der problemet

med at alt blir politikk.

Det er de folkene som har aldri tenkt

i noen annen bane.

X er fullt av folk som driver og

promoterer Norgesdemokratene om dagen.

Det har blitt et ytre høyre-reir eller et eller annet.

Eller hva folk kaller det.

Og så er det noen hold-outs på

X.

Langt de fleste av disse mainstream-folkene har

flyttet til Blue Sky eller et eller annet.

Men en av de som er igjen er

en sånn...

Hva er han?

Tingrettsdommer?

Han er Kim Heger.

En fyr som har vært på Twitter i

alle år, og han er der fortsatt og

har ikke flyttet, men han er jo nok

så alene da.

Men yter litt motstand her og der.

Og så sier han på et tidspunkt her

om dagen, fordi han observerer hun Gyda Oddekalv,

Generasjonspartiet, og hun får jo masse medieoppmerksomhet, og

det er mye trøkk rundt det der partiet

hennes.

Så sier han Kim Heger, som jeg oppfatter

som helt vanvittig naivt, liksom henvendt til Norgesdemokratene,

altså, hvorfor prøver ikke dere å få til

noe sånt som hun Gyda gjør?

Hun får jo så mye oppmerksomhet.

Men liksom, hvordan går det an å ikke

se at det er umulig å få oppmerksomhet

hvis du ikke er innenfor hos journaliststanden?

Hvis det ikke er en journalist i Norge

som er interessert i å gi Norgesdemokratene eller

Konservativt eller Liberalistene oppmerksomhet?

I tillegg så er man jo ganske amatørmessig

på hvordan man kommer til det.

Man sender jo pressemelding til alle avisene og

klager på at ikke noen kommer inn, mens

det man bør gjøre er å kjenne noen

og at jeg har en konkret sak til

deg personlig, TV-journalist.

Så man bommer helt på sånne grunnleggende ting.

Og det er greit, ikke sant?

Vi kan snakke for Liberalistene, og jeg har

vært relativt inkompetent på ganske mye.

Så det er ikke noen sånn gråting for

syk mor.

Men man må ha et navn.

Men det er akkurat det, ikke sant?

Og det som slår meg at Kim Heger

ikke ser i dette, er da at Gyda

Oddekalv er ikke farlig for det etablerte.

Hun er sympatisk, og det er engasjement, og

hun er ung og pen, og utadvent.

Dette er gøy.

Og så er det gøy for ganske mange

journalister, og det er noen politikere, og det

der ensomhetspartiet som plutselig har fått NRK i

ryggen, ikke sant?

Ja, jo, selvsagt.

Men du ser hvor lett det tar av.

Hvor lett du liksom får de der

hjulene til å rulle.

Hvis du klarer å bryte den koden med

å få oppmerksomhet fra personer.

Ja, men det er jo klikk.

Det handler jo om at man vil lese

det.

Og Gyda Oddekalv hadde sikkert ikke vært så

populær hvis ikke hun var ung og pen.

Hadde hun sett ut som meg og Arne,

så hadde hun aldri kommet inn.

Jeg tror jeg bare kan inkludere meg i

denne gruppa.

Men det er jo litt artig for at

vi gjennomgikk jo det gamle programmet fra Generasjonspartiet

her på podden for en stund tilbake.

Og det var jo mye artig.

Det virker jo ikke helt gjennomtenkt den greia.

Vi får ta den igjen med det nye

programmet i rettferdighetens navn.

Det skal vi gjøre, ikke sant?

Men det vi går inn i det med,

er jo at vi leste det forrige utkastet

til programmet eller kladden, eller hva det var

for noe.

Og det var sprøyt.

Ja, det var det jo.

Det betyr jo på en måte at dette

er en fantastisk øvelse i markedsføring.

Det Gyda har oppnådd i oppmerksomhet.

Du kommer med politikk som bare er tøys,

og så klarer du å få masse oppmerksomhet,

og det står jo på en måte respekt av.

Men la meg bare underbygge poenget med det

der å være innenfor kontra utenfor.

MDG slo seg opp fra ingenting i 89

og var bittesmå gjennom hele 90

-tallet.

Og jeg husker jo at det var det

ble stilt spørsmål innimellom at det føltes som

det skulle være deres tid, ikke sant?

Det var bare en boble som ventet på

å sprekke.

Og årene går, og årene går, og årene

går.

Det går 20 år før den bobla sprekker,

ikke sant?

Og så kommer du til 2009, eller 2013,

eller valget et eller annet sted imellom, det

er sånn, så er det take-off, da tar de av

...

Men med en kontinuerlig velvilje fra pressen, opplever

jeg det som i hvert fall.

Opplever det samme med Rødt.

Det tror jeg handler om at man kjenner

folk.

Det er ganske mange journalister som har en

bakgrunn fra de, og de har ofte vært

unge sammen, og kjenner folk, og så videre.

Så jeg tror de får det.

MDG slo igjennom i Oslo, de kom inn

i bystyret i Oslo i 2011, og når

du kommer inn i bystyret i Oslo, så

hjelper det veldig.

Så det hadde en sånn gradvis oppslutning.

Sentrum kom jo inn nå sist,

men det har ikke hatt samme effekt da.

Men jeg tror det handler litt om at

man er velvillig innstilt til idéene.

Eller etter hvert, man mener det er relevant.

Vi mener jo at ting som vi er

enige i, er relevant.

Mer enn ting vi er uenige i.

Så jeg tror det er mer sånn ubevisst

greie.

Men journalister er mennesker.

De syns sine egne synspunkter er bra, eller

bedre enn motsatte, og så prøver de å

være nyanserte, og så da finner de passelige

fiendene.

Et eksempel er jo sånn typisk la oss

ta en kommunist, eller sosialistisk journalist.

Han vil jo støtte vennene sine ubevisst.

Men så vil de jo ha fiender også.

Hvem er en god fiende for en sosialist?

Er det en liberalist som er tilhenger av

en liberal innvandringspolitikk, og så videre?

Nei.

Så den gode fienden for dem er en

rasistisk kristenkonservativ, og så videre.

Så derfor promoterer de de ideene, ikke de

liberale ideene.

Liberalister lider under det.

Vi er ikke venner, og vi er ikke

en god fiende.

Og det lider vi mye under.

Og så er vi ikke så særlig

mediekåte.

La meg lufte et statlig tiltak som finnes

ute i verden, men ikke i Norge.

Hva tenker dere om det?

I hvert fall i Danmark, men jeg lurer

på om Tyskland og Nederland, så er det slik

at hvis du er et registrert parti, så

har du krav på dekning i pressen.

Det er en interessant tanke.

Ja.

Og så kan du si at hvis et

eller annet parti kommer og krever dekning i

Liberaleren, det vil jo være helt utenfor.

Men når alle nå en gang betaler for

NRK, så føles det ikke helt urimelig at

man i hvert fall skal slippe til, fordi

den redaktørstyringen av NRK har så mye slagside

at det er nesten vanvittig.

Praksis er jo at i lokalvalg, så slipper

man til småpartier også i lokalmedier.

Stiller du i en liten kommune, så kommer

du inn.

Det så man med Liberalistene i 2019 og

2023.

Man fikk en del lokaloppslag, så lokalaviser er

ganske gode på å slippe til der.

Det som er problemet er med de store

listene.

Stortingsvalg, for det oppfatter man ikke som relevant,

for man tror ikke man kommer inn.

Mens det som skiller Danmark fra, altså i

Tyskland kommer de ikke inn uansett, for der har

du en sperregrense på 5 % Men i

Danmark er det 2 %, så der har du

en helt annerledes greie.

Det betyr at i Danmark så er hodet

til velgerne er skrudd sammen slik at de tror

at nye partier har en sjanse.

For det er nye partier som kommer til,

gamle dør ut.

Så det er det alle velgerne er opptatt

av.

Så jeg tror den effekten i Danmark er

mye viktigere enn om de har tilgang til

medier eller ikke.

Skal vi bare poengtere Det er en ting

i tilfellet noen her ikke er klare over

det.

For sperregrensen er en ting.

Men den er ikke særlig viktig for småpartiene.

Det som er viktig er antall mandater i

hvert distrikt.

Fordi du ender opp med 150 distriktsmandater og

19 utjevningsmandater.

Sperregrensen styrer tilgangen til utjevningsmandatene.

Og de må du over 4 % i

Norge for å få tilgang til.

Så det betyr at når Venstre sitter med

et mandat i en stortingsperiode, og så får

de 9 etter valget, så er det fordi

de har passert sperregrensen og får utjevningsmandater for

å kompensere for at de kommer dårlig ut

av distriktsmandatfordelingen i hvert fylke.

Fordi de liksom er minst i alle fylkene,

så da får de ingenting noen sted.

Og så får de utjevningen.

For får de 4,0, så får

de utjevningsmandater.

Har de 3,9 som de fikk i

valg, så får de ikke.

Og det er grunnen til at KrF har

3 på Stortinget nå, er at de hadde

under 4 %, men de fikk direkte mandater i

3 fylker.

Ja, og vi kan faktisk poengtere at MDG

er de som kom dårligst ut sist valg,

for jeg tror de hadde liksom sånn 3,97,

eller det var helt på håret.

Noen hundre stemmer som manglet, og de mistet

liksom 5-6-7 mandater på det, ikke

sant?

Men det koker jo ned til at hovedbegrensningen

i Norge er jo måten valgdistriktene er innrettet

på.

Du kan tenke deg den drøyeste måten å

innrette valgdistrikter er å ha enmannskretser.

Storbritannia og USA har det, og da er

det jo bare flertallsvalg i hvert distrikt, og

da er det typisk så ender det opp

med to partier, fordi det største eller neste

største partiet vinner hvert eneste distrikt, ikke sant?

I Storbritannia så har du LibDems som

av og til vinner litt, og det der

Farage-partiet vinner litt nå og da, ikke sant?

sant?

Og de ligger jo veldig godt an på

meningsmålingene.

Ja.

Og motstykket er jo selvfølgelig det at hvis

du hadde hatt bare en valgkrets, så ville

det vært mye, langt gunstigere for små partier.

Nettopp.

Det ville vært gunstigere for små partier, og

det ville vel, i hvert fall i våre

hoder tror jeg, vært gunstigere for velgerne, fordi

da hadde du hatt én mann, én

stemme.

Vet du hvilke to land man har en

valgkrets i?

Nederland har det, og Israel.

Derfor har du mye små partier der.

Nei, og det kan man jo diskutere hvorvidt

det er styringsdyktig eller fornuftig.

Det man vet er at det finnes ikke

noe nøytralt og objektivt valgsystem.

Det kalles Arrow's theorem, som viser hvorfor dette

her ikke er mulig, rett og slett.

Du har masse sånne Condorcet-paradokser, masse politisk teori

om dette her, at det finnes ikke noe

objektivt, nøytralt, rettferdig valgsystem som man kan ha.

Og derfor er alle valgsystemer i ulike land,

og det er en konsekvens av to ting.

Historisk valgsystem, og interessene til de styrende partiene.

Jeg er helt enig med deg at du

får ikke et objektivt, nøytralt system.

Det du i midlertid kan gjøre er å

forsøke å innrette det slik at valgsystemet i

størst mulig grad reflekterer den reelle folkeviljen.

Og problemet du ender opp i, alltid, og

ta Frankrike som eksempel, for der har du

enmannskretser, og så er man livredd for

Le Pen.

Sånn at det venstre og høyresiden gjør er

å samarbeide om valgdistrikter, og så sier de

at vi splitter ikke voten mellom oss.

Hvis høyresiden har stort flertall i distrikt A

og venstresiden i distrikt B, så trekker venstresiden

seg fra det ene og høyresiden fra det

andre.

Er det ikke mer at du har to

valgomganger?

Sånn at hvis ikke du får 50 prosent

i den første, så går du videre til

ny valgomgang, der det er de to største

kandidatene som gjenstår.

Jo, jo, det er helt riktig.

Og da er det ikke sånn at de

trekker seg, men det er jo bare...

Det er helt riktig, og vi husker at

det skjedde fordi at Marine Le Pen fikk andreplassen i

ett av presidentvalgene.

Jeg husker ikke hvor mange år siden, det

er to, tre, fire valg siden, ikke sant?

Og så går både venstre og høyresiden og

stemme på, jeg tror det var Sarkozy den

gang, eller et eller annet sånn, av hvem.

Men det de har gjort, litt til som

den der brannmur-opplegget i Tyskland, hvor det man

gjør er å egentlig nekte denne tredje kandidaten

Le Pen adgang til å kunne vinne noe som

er noe oppslutning overhodet.

Fordi det hun lever av i enmannskretser er

jo at du splitter oppslutningen til høyresida.

Altså sånne enmannskretser, ytterliggående partier som har mellom

10 og 20 prosent, de ligger veldig dårlig

an i sånne valg.

Det gjelder LibDems der, Nigel Farage, partiet hans i Storbritannia,

Front National, som det heter vel noe annet

nå, i Frankrike.

Så en del av sånne partier, Tyskland hadde

jo problemer.

Jeg tror det er 5 prosent som er

sperregrense, men var ikke i Fridemokratene, de er

akkurat kommet under nå.

Ja, tror de ramlet under, ja.

Så valgsystemene slår galt ut for enkelte partier,

og det gjør det jo for alt.

Ja, men det de gjorde i siste valget

i New York nå, eller det var mulig

det var i demokratenes primære valg, eller jeg

husker ikke, sånn ranked-choice voting, og da

begynner du jo nærme deg i hvert fall,

basert på svakheten i valgsystemet og sånn, at

du i hvert fall får et reelt uttrykk

for folkevilje og mindre taktisk stemming, for da

kan du med god samvittighet stemme på den

kandidaten du faktisk ønsker, og så har du

et andre valg, som hvis den kandidaten ryker

ut, så legger du vekten din bak en

annen kandidat, ikke sant?

Vi bruker det når vi velger elevrådsleder på

skolen min, som jeg har satt opp på

det, og da får du, du stemmer og

rangerer alle kandidatene i rekkefølge, betyr det, og

så fjerner du den som får minst stemmer

hver gang, og så teller du de andrevalgene

til de.

Du teller neden ifra?

Inntil en har fått halvparten.

Og det er et veldig fint resultat, og

det er veldig greit når du skal telle

opp 60 stemmer, men det hadde vært veldig

vanskelig hvis du hadde sånn millioner på millioner

av stemmesedler, men nå begynner du å få

automatisk stemmeopptelling, og da er det lettere å

få til, men det krever at du endrer

valgsystemet, og da vil alle som er mot,

som tror de taper på endringer, være

mot det.

Her peker du på noe interessant, og det

er jo sånn at de som sitter med

makten, de vil jo gjerne ikke innføre endringer
som svekker deres egen posisjon, snarere tvert imot.

Og der har vi jo, et poeng som

vi har omtalt mye her, er jo den

nye valgloven, som vi har karakterisert som at

de etablerte partiene trekker opp stigen etter seg,

ved å gjøre det vanskelig for nye partier.

Du var også inne på noe, Bent Johan, om

hvordan andre måter som de etablerte sementerer sin

posisjon, var det ikke det?

Så i hvert fall så vil det jo

være slik at endringer i valgsystemet som legger

til rette for, som gjør det mer rettferdig,

det kan faktisk være vanskelig å få gjennomført.

Jeg har tenkt ofte på, ved fastsetting av

lønn på Stortinget, så har jo politikerne på

en måte toet sine hender og satt det

ut til en komité eller en liten gjeng

som avgjør dette.

Og det er, tror jeg, ikke stortingsrepresentanter, ikke

sant?

Altså det er noen utenfor Stortinget som bare

har fått i oppdrag å fastsette en rimelig

lønn for stortingsarbeidet.

Og det forekommer meg jo å være en,

jeg skjønner at det er imperfekt, men det

forekommer meg å være en fornuftig måte å

gjøre akkurat det på for å, og kanskje

det også er en ansvarsfraskrivelse.

Men jeg bare lurer på hvordan, for det

ligger jo mye makt i sånne type komiteer,

men det er jo veldig mye utredningsarbeid, mye

sånn valgkamp-fluff.

Du var inne på de useriøse utspillene og

sånn der, du trekker et eller annet ut

av baken i det du står der og

prater med en journalist, og plutselig så er

det offisiell politikk for et riksdekkende parti, ikke

sant, altså det er problematisk.

Og det der, hadde man klart å lage

en politisk kultur, der man hadde folk som

visste hva de snakket om, som hadde i

oppdrag å, det er jo den der sånn

norsk offentlig utredning-greia, og misbrukes jo den

ofte også da, ved at du rigger hvem

som sitter i det for å få den

konklusjonen du vil ha og sånn.

Så jeg vet ikke, det er mulig du

bare undergraver og ødelegger sånne ting over tid,

uansett hva du gjør, men hadde noe sånt

vært mulig.

Nå har det vært utredninger om hvordan man

skal være og politikerne lytter til de rådene

som passer dem selv og overser de rådene

som ikke passer dem selv.

Og det er jo Stortingets oppgave å vedta

lover, lovendringer, valglov, ikke sant, så du kan

ikke delegere det helt vekk heller, så du

må jo ha noen som faktisk vurderer dette

her.

Men det som du har er jo at

du har så mye muligheter er kortsiktige kontra

langsiktige konsekvenser av endringer.

For eksempel hadde jo Norge frem til ca.

1919 eller noe sånt enmannskretser i Norge.

Og de som tapte på det var Arbeiderpartiet.

Men så gjennomførte de endringer på grunn av

at Arbeiderpartiet ønsket jo endringer for at de

ville ha mer stemmer nå, representanter på Stortinget

nå, mens de borgerlige var redde for at

Arbeiderpartiet skulle vokse og ta over alt hvis

det var enmannskretser i Norge.

Så du får sånne langsiktige greier.

Samme hadde du når du innførte sperregrenser og

utjevningsmandater i Norge.

Man fjerner noen listesamarbeidsgreier, og så trodde man

noen sier at det var Aarebrot som lurte

Arbeiderpartiet ved å tro at de ville tjene

på det på sikt, mens de ikke tjente

på det, ikke sant.

Så du har liksom sånne mekanismer som gjør

at man ikke vet hva det vil være

betyr om 5 år, 10 år eller 20

år.

Og det er veldig få som skjønner valgreglene.

Så du har bare noen få på hvert

møte eller noen få i hvert parti som

skjønner reglene.

Og så er det klart at det er

jo også et element av at partiene formes

av valgsystemet som gjelder.

Så jeg mener, vi snakket om det der

greiene til Trump med å ta over Grønland

og Canada og hva det er for noe.

Og så, nei, men han har ikke tenkt

på senatorbalansen.

For de kommer til å bli demokratiske senatorer

hvis de blir delstater, ikke sant?

Men det er klart hadde de gjort det,

så hadde det tatt et par valg, og

så hadde de to hovedpartiene flyttet seg, så

det plutselig var balanse igjen, ikke sant?

Men alle valgsystemer har rare utfall, ikke sant?

I USA har du masse utfall, ikke sant?

For eksempel har du det sånn at du

har en del sikre kretser.

Altså, i dette valgdistriktet så vinner demokratene, i

dette vinner republikanerne, om de stiller med en

bikkje, ikke sant?

Og så har du primærvalgene, så de får

insentiver til å velge de mest ytterliggående gærningene,

så i alle valgsystemer har du rare insentiver,

så det finnes liksom ikke noe...

Ja, ja, det er et gerrymandering-opplegg i

stedet for at det er helt vilt.

Ja, du har masse i USA, du har

masse i Storbritannia, du har masse i Norge,

du har masse i Tyskland, ikke sant?

Så det er veldig vanskelig med det, men

man skal være veldig oppmerksom på endringer som

gjør at for eksempel småpartier som Liberalistene ekskluderes.

Her er jo valgloven, her er jo bare

et godt eksempel for å illustrere hvor egeninteresse

-drevet det er, fordi det var jo et

valglov-utvalg som utredet og gjennomførte, og jeg

hadde jo gleden av å vitne i en rettssak,

der et av medlemmene også snakket om hva

de hadde tenkt.

Og han forsvarte den utestengingen av småpartier, med

at det var noe vi ønsket, og det

var ikke særlig godt begrunnet, men det var

bare han gjorde et klart uttrykk for at

valglov-utvalget ønsket å fjerne småpartiene.

Men de mente at de hadde balansert det

ut ved at de samtidig ønsket å senke

sperregrensen og øke adgangen for velgerne til å

modifisere listene.

Slik at du kan kumulere og stryke og

gi slengere og sånn i stortingsvalgene, ikke sant?

Så dette riktig nok tungt lastet med politikere,

dette utvalget, men tross alt ment som et

ekspertutvalg, at det skal være en sånn faglig

tyngde og tydelig tenkning.

Ja, med universitetsprofessorer, jurister og hva det nå

er for noe.

Så leverer de fra seg denne offentlige utredningen

som det blir til, og så er den

ut på høring, og så går dette inn

til behandling på Stortinget.

Da er det jo interessant å se hva

Stortinget og komitébehandlingen gjør med det, for det

de gjør er jo å modifisere alt.

Alle elementer som bidro til å ta makt

bort fra partiorganisasjonene, ble strøket, og så vedtar

de det.

Ja, og da er det den dere.

Ja, det er bare for å underbygge poenget,

men det bare illustrerer det så godt, ikke

sant?

Å nei, vi skal ikke senke noen sperregrenser,

bort med det.

Vi liker ikke at velgerne skal ha innflytelse

på rekkefølgen på lista, så bort med det.

Og så ender du opp med, det er

liksom to stykker på hele Stortinget som kan

rekke opp hånda og bare poengtere at dette

var ikke særlig bra.

Det var Carl I. Hagen og Michael Tetzschner.

Carl I. Hagen ga uttrykk for at dette å

ta makt bort fra velgerne er ikke bra,

og ære være han for det, og Michael Tetzschner

peker på det han kalte en franchisemodell for

politikk i Norge.

Altså at det du nå gjør er at

hvis du skal drive parti noen sted i

Norge, bygdeliste eller småparti eller et eller annet,

så må du være en franchise av et

stort parti, for du kan ikke overleve uten.

Viktige poenger, men du liksom å se den

stortingsdebatten, Carl I. Hagen har jo litt piff igjen

fortsatt, tross alderen, men du ser liksom Michael

Tetzschner som bare, det er helt resignert.

Så åpenbart så det er snakk om på

bakrommet, folk der bare surrer rundt i sin

egen interesse, og han så rett og slett

litt skuffet ut, og så skal jo han

ut av tinget, og Carl skal ut av

tinget, og det der liksom.

På sånne saker så stemmer de stort

sett nesten alle, bare med partiet sitt, for

de kan ikke noe om valgsystemet.

De vet ikke hvordan du teller opp stemmer.

Nei, og da ender man jo opp med,

la oss bare nevne den der sivilbeskyttelsesloven også,

som er det dårligst utredede fascistlov-faenskap som.

Altså, det er ikke sant, disse folka fortjener

ikke respekt for noe når de vedtar

noe sånt, eller hadde tenkt å vedta

noe sånt.

Men, altså, du lager en lov som bare

gir regjeringen uinnskrenket fullmakt til å beordre hvem

som helst til hva som helst, når som

helst, basert på når regjeringen bestemmer at de

skal kunne bestemme det.

Det er liksom, jeg vet ikke hvor langt

ned i grunnskolen du må før noen hadde

tenkt at dette kanskje var en god idé.

Men Stortinget klarte altså å ende opp med

å skulle vedta noe sånt.

Så det er helt useriøst.

Men det er det der å ende opp

med et maktsystem og en maktstruktur som er

så skjødesløs med hvordan du forvalter den makten

du er satt til å forvalte.

Og at det liksom, det har ingen konsekvenser.

Det er ikke noen velgere som slutter å

stemme på dem.

Det er liksom, alle kommer til å stemme

på disse folkene likevel.

Om det er gode intensjoner, har veien brolagt

til helvete med dem.

Hvordan er det å stemme på disse folkene?

Jeg har jo pleid å selge stemmen min.

De som byr mest får stemmen min.

Men det gir jo ikke så mye inntekter,

og jeg har lønn.

Selv om jeg fikk en jævla restskatt i

år, overhodet, som jeg ikke betaler med glede

overhodet. Så har jeg tenkt på hva jeg

skal stemme.

Og jeg kommer ikke til å stemme i

år.

Og det er litt sympati med dere som

har vært aktive i Liberalistene.

De har fratatt muligheten til å stille til

valg av politikerne, og da er det ikke

aktuelt å stemme på noen av de stortingspartiene

som har vedtatt det der.

Og alle de andre gjenværende småpartiene er jo

gærne eller forferdelig politisk.

Det er jo helt uaktuelt å stemme på

sånne.

Og da blir det nok hjemmesitting.

Eller det blir ikke hjemmesitting, for jeg kommer
og går forbi et stemmelokale og leverer en

blank stemme på et eller annet.

Bare for å vise at det ikke er

lat, at det er et bevisst valg.

Men jeg kommer ikke til å stemme i

år.

Hva med dere?

Nei, for min del så kommer jeg til

å bruke denne anledningen til en politisk protest.

Og så kommer jeg til å gjøre det

man kaller «to spoil your ballot».

Da forestiller jeg meg at jeg vil velge

Høire-stemmeseddel, siden dette var partiet som hadde

saksordføreren for den nye valgloven.

Og så har jeg tenkt å stryke ut

Høire, og skrive Liberalistene i stedet for, og

putte stemmeseddelen i urnen.

Blir den telt som Høire da?

Nei, da blir den telt som forkastet.

Det er viktig å sjekke sånne ting.

Ja, det er klart.

Jeg trekkes mellom deres to løsninger, og hjemmesitting

må jeg anføre.

Jeg har stemt blankt før, og jeg må

innrømme at det bare føles litt hult, for

å stemme blankt i et system som har

lagt opp til at du bare skal få

sosialdemokratiske partier som du får i Norge, jeg

vet ikke om jeg egentlig er så entusiastisk

på vegne av systemet heller.

Det finnes jo de som mener man må

stemme på det minste onde, men jeg er

mot onder.

Det er jeg skikkelig ferdig med.

Og jeg er tilhenger av kutt i offentlige

utgifter.

Jeg betaler over halvparten av pengene mine hver

måned i skatt.

De pengene vil jeg ha selv, og alle

partier på Stortinget lover økte utgifter.

Altså Høire og FrP, de kommer og utspiller hverandre,

nå er det plutselig skattegaranti, og FrP, skattegaranti,

og sånn.

Men begge partiene øker offentlige utgifter, og det

må finansieres.

Så jeg stoler ikke på Høire eller

Fremskrittspartiet, når det gjelder å kutte i offentlige

utgifter, de kommer til å øke offentlige utgifter,

og de har i tillegg masse fæle ting.

Så her tror jeg du er inne på

noe vesentlig i sammenhengen, og det er jo

det at det er ikke sånn at du

kan velge et mindre onde i den forstand

at det blir noen forskjell.

Det blir bare en større stat uansett hva

du velger.

Og dessuten har du jo sånn medianvelger,

nei, Downs' velgerparadoks forresten.

Han har jo medianvelger-teoremet, og velger-

paradokset sitt, og det sier at sannsynligheten for

at min stemme avgjør valget er null.

Så hvis du stemmer ved presidentvalget i USA,

er det større sannsynlighet for at du dør

i trafikkulykke på vei til stemmelokalet enn at

stemmen din påvirker valgresultatet.

Så det finnes ingen grunn til å stemme

for å påvirke valgresultatet.

Fra et individs ståsted.

Fra et individs ståsted så er det mer

lønnsomt, altså mer verdi i en 100-lapp enn

en stemmeseddel.

En stemmeseddel har ingen effekt.

Dette bruker jeg forresten som en sånn test om

folk er oppegående, og nesten ingen skjønner det,

og dette her er ganske enkelt og ubestridelig

faktum.

Det finnes en god grunn til å stemme,

men det finnes en god grunn, og det

sier at jeg ønsker å signalisere at jeg

støtter dette alternativet.

Og her viser du...

Og det er det ikke noen grunn til

å gjøre.

Her viser du også hvorfor taktisk stemmegivning er

absurd.

Ja, altså på individnivå er det det.

Og jeg er et individ.

Så jeg har en stemmeseddel som ikke betyr

noe.

Det er derfor et argument for privatkapitalisme

i stedet for politikk, for jeg kan da

bruke mine penger.

Selv den fattigste jævel har mer påvirkning gjennom

den hundrelappen man har, eller den tomflasken han

har, enn gjennom stemmeseddelen.

Ja, det er også...

Det jeg ønsker å oppnå er jo slutten

på politikken.

Da er det kanskje like greit å si

takk, men nei takk.

Jeg skal slå ett slag for hjemmesitting.

Min opplevelse av det er at når man

sier man skal stemme blankt til noen, så

er det en respektabel, da mener du sikkert

noe alvorlig eller et eller annet.

Du sier at du skal sitte hjemme, så

reagerer folk som en vareheis.

Helt uakseptabelt.

Jeg kjenner bare, det føles som mer av

en protest enn...

Men jeg mener noe sterkt, derfor skal jeg

stemme blankt.

Ja, ja, men det er et eller annet

med at jeg får mer interessante diskusjoner ut

av det.

Hvis jeg sier jeg skal stemme blankt, så

sier de det.

Det er en respektabel ting å gjøre.

Hvis jeg sier jeg skal sitte hjemme, så

sier de det.

Er du gæren?

Du er en oppegående, for du kan ikke

ikke stemme.

Er du gæren?

Så får jeg anledning til å forklare hva

som er greia.

Det forekommer meg å være en større protest, eller

oppleves av andre som en større protest, eller

noe sånt.

Det finnes faktisk en ting man kan gjøre

for å påvirke på individnivå det politiske systemet

man lever under.

Vet dere hva det er?

Man kan jo...

Hvilken måte kan du som individ bidra til å

påvirke den politiske friheten din gjennom stemmegivning?

Man kan flytte.

Det er en bok som er i den liberale

kanon for liberalere, som heter Free to Move,

som handler om dette her.

Det er en del av politisk frihet.

Det å kunne flytte mellom kommuner, mellom fylker

og mellom land er den eneste individuelle muligheten

du som velger har til å påvirke det

politiske systemet du lever under.

Du kan ikke gjøre det ved stemmegivning, men

du kan gjøre det ved å flytte.

Det er et argument for flytting innad og

mellom land.

Det er også et godt argument for flere

bystater.

Det er det også.

Veldig tilhenger av små bystater.

Hadde verden vært et åpent sted, at det

var selvsagt at man kan reise hvor man

vil og bo hvor man vil og alt

det der sånn, så hadde det jo også

egnet seg for mindre politiske enheter, større konkurranse

mellom dem.

Ulike eksperimenter, ulike steder.

Prøv ditt her og prøv datt der og

se hva som fungerer og kanskje hva som

passer til de folka som bor der og

lokalkultur og historie og hva det nå er

for noe.

I stedet for disse her massive, klamme konglomeratene

av maktstrukturer som et Frankrike eller Tyskland eller

Storbritannia eller USA eller Norge for den del,

det blir over tiden.

Det er en av feilene med politikken er

at det handler om hvordan vi skal styre.

Jeg jobber som lærer og man har felles

læreplaner.

Alle politiske partier er tilhengere av felles læreplaner.

Det er bare uenig om innholdet i dem.

Ingen som mener at skolene i kommunene selv kan

velge hva de vil undervise, hvilket fag, hvilket

timetall, hvilket, KrF vil ha mer Jesus inn

og SV vil ha mer fri oppdragelse og

Venstre vil ha én ting og Høire noe

annet.

Tenk å ha private skoler der hver enkelt

skole kan velge det, og private kommuner eller

selvstyre, om man vil.

Tenk hvilke muligheter du har da.

Her understreker du også selvfølgelig dette poenget med

insentivene i systemet som er akkurat motsatt innrettet.

At politikere mister makt kommer aldri til å skje.

De som er interesserte i å drive med det, ønsker

å påvirke systemet.

Lærerorganisasjonene, alle har jo samme insentivene.

De vil ha sin skole.

For å få den, må du inn i

maktstrukturen som styrer skolen sentralt, og da er

det der presset kommer.

Når den først er der, er det umulig

å legge ned igjen, for da er jo

alle interesseorganisasjoner opptatt av at maktstrukturen skal

bestå, for nå er jo vi inni den.

Så sitter du der som et nek og

får ikke gjort noe med noe.

Vi må desentralisere og fjerne ting.

Det gjelder generelt.

Det er så vanskelig.

Jeg tenker alt som er blitt såkalt gratis,

det er tungt å rette opp i det.

Vi var jo inne på de der tomme

politikontorene til Senterpartiet her om dagen som er

sånn lavpanna desentralisering.

At du skal bare desentralisere på tørre møkka.

Det er jo ikke det vi snakker om,

det er jo det der å skape reell

frihet i bunnen av samfunnet.

Slik at en skole kan si at vi

har et syn på ting, og det er

dette synet, vi prøver oss på det, og

så gjør du det eksperimentet på Humanistskolen eller

på en annen skole et eller annet sted,

og så ser du om det fungerer eller

ikke.

Ja, men dette krever jo faktisk at man

åpner opp for ting.

I skolesektoren må man si at ja, skolene

eller kommunene kan la være å lære elevene

å lese, hvis de vil.

De vil nemlig ikke gjøre det.

Kommuner må kunne nedlegge alle tannlegetjenester, all eldreomsorg,

all administrasjon, alle legetjenester, hele skolen, hvis de

vil.

De vil ikke gjøre det, og da vil

jo folk flytte, men man må liksom våge

å ta, altså det å gi frihet må

inkludere retten til å kutte kraftig, eller fjerne,

eller øke, for den saks skyld.

Og så på et systemisk nivå så er

kanskje det som mangler er en toleranse for

kreativ destruksjon.

Det som mangler i alt som er offentlig,

at det dør aldri.

Fordi hvis det ikke fungerer så pumper du

bare mer penger inn, eller reformer, eller et

eller annet.

Men det der å akseptere at hvis skolen

ikke fungerer, så dør den.

Den får ekstra ressurser.

Ja, men det du trenger er at ting

som ikke fungerer dør, og at de som

jobber der mister jobben.

Ja, det er kjempeviktig.

Ja, og det er sånn næringslivet fungerer, og det

er sånn politiske partier egentlig fungerer.

Når de ikke er relevante lenger så forsvinner

de.

Det er ikke noen Whigs lenger i statene.

Og du ser jo at hvis politiet ikke

oppklarer forbrytelser så kommer det krav, spesielt fra

FrP og Høire om mer penger til de

som ikke gjør jobben sin.

Ja, og det rasjonelle systemet hadde vært motsatt.

Yes.

Det er jo noe av fordelen med det private,

at du må faktisk ha kunder som ønsker

å betale for det du vil.

Hvis ikke, så går det konk.

La oss følge den tanken et øyeblikk.

Så det vi sier nå er radikalt for

enn for omtrent enhver som kan finne

på å høre på dette.

Så det vi sier er politiet fungerer ikke,

så gi dem mindre penger.
Ja.

Hvordan hadde det fungert i praksis?

Det tror jeg vi ville trenge at, hva

skal vi si, at velfungerende politidistrikter ville fått

en større sfære å operere i.

Det er en måte å tenke på det,

ikke sant?

At du kunne sagt at det politikontoret som

fungerer får utvidet sitt ansvarsområde, og det som

ikke fungerer får innskrumpet eller innskrenket.

Men det vil jo bety at de menneskene

som er underlagt et ræva lensmannskontor, hvis du

da er uheldig og bor i den sonen

som stadig skrumper inn, så har et drit lensmannskontor.

De kan jo forsøke å få seg jobb

i det gode lensmannskontoret eller vi finner på

noe annet å gjøre.

Eller du kan kjøpe private tjenester hos noen

som leverer det de lover.

Ja, fordi det vi jo beveger oss innpå

her sånn er vel litt de løsningene som

ligger i David Friedmans bok.

Det kan jo være verdt å bare beskrive,

for poenget hans er at det du ønsker

deg er konkurranse, også på de områdene som

vi tradisjonelt ikke tenker på som konkurranseutsatt.

Såsom, radikalt nok, politi og forsvar, men også

produksjon av lover.

Og da har det jo et poeng og

rettsvesen, altså dommere på anbud.

Og det er jo helt sprøtt for en

jevn borger å tenke på.

Men det som er poenget, det er sånn

at det at du har kreativ destruksjon, fjerner

og tar bort de elementene som ikke fungerer

over tid.

På samme måte som bedrifter som ikke fungerer

bare forsvinner og blir borte, og så er

det, det er ikke som produksjonsmidlene blir borte,

det blir bare reorganisert.

Og det blir reorganisert i en dynamisk og

nedenfra-prosess.

Det man må huske er at man sammenligner

ikke-perfekte alternativer.

Så alt som er privat har masse feil.

Det går masse galt i alt privat, men

du har insentiver for at det straffer seg.

Ved at du faktisk gjør gale ting.

La oss anta at du får dårlige lover

i norske staten.

Hvem tjener på det?

Det blir mer jobb til apparatet.

Det blir mer økonomisk vinning for de som

jobber med lovene.

Så du har helt gale insentiver på det.

Og det er et problem ved det.

Og dessuten har du, altså man snakker jo

ofte om at markedet ikke kan løse

miljøproblemer.

At du har markedssvikt.

Altså du hadde jo lovgivning, men du

hadde sånne svindelgreier.

Men det er jo de statlige lovene som

ikke klarer å håndtere disse problemene.

Det er jo ikke en markedssvikt.

Det er en politisk svikt at du tillater

forurensning, for de statlige lovene forhindrer jo ikke

forsøpling.

Nei, og så kan du kanskje argumentere for

at et konkurransefortrinn for sentralisert makt er at

de stiller med en illusjon om at de

kan løse problemer.

Ta det der grønne skiftet i Europa.

Det er liksom, jeg vet ikke om du

kan tenke deg noe mer impotent for så

mye penger, men de opererer på illusjonen om

at vi kan endre på ting.

Men de får det ikke til, ikke sant?

Altså, Tyskland har brukt et helt oljefond på

å legge om til fornybar energi.

Har ikke fått det til.

Hadde de kjøpt kjernekraft for de pengene, så

hadde de vært fullforsynt med kjernekraft nå, ikke

sant?

Nå gjør du den litt samme feilen.

At du skisserer en løsning.

At hvis du bare bygger det ut, så

hvis du kjører kjernekraft i stedet, problemet er

at du vet ikke hva fremtiden vil bringe.

Hvis du spoler 25 år tilbake i

tiden, så kan du komme i en situasjon

der du for 25 år siden visste du

ikke hvordan verden ser ut i dag.

Du må unngå en hver konkret politisk løsning

inkludert kjernekraft.

Det var ikke min hensikt å agitere for

kjernekraft.

Det var bare å si at det man

har valgt seg med dette sentraldirigerte systemet, kunne

de ha alternativt brukt ressursene og løst problemet

sitt.

Ikke sant?

Så det er bare å si hvor dum

beslutningsmekanismen er.

Det som er greia er at private løsninger

er ikke en konkret løsning, det er insentiver for

å løse fremtidige problemer på en måte man

ikke vet om enda.

Det er det vi ikke ser enda.

Markedsmekanismen er nøytral.

Den velger den løsningen som dukker opp som

er best.

Dette er jo et av problemene våre.

Vi skal gi mer penger.

Vi skal løse det på den eller den

måten.

Vi skal ha kjernekraft.

Vi skal ha hva som helst.

Vi skal ha vindkraft.

Mens vår løsning er vi vet ikke.

Vi har ingen løsninger.

Det er jævla vanskelig å markedsføre.

Vi skal legge til rette for at de som

velger dårlige løsninger taper pengene og går

konkurs.

Kreativ ødeleggelse.

De som velger gode løsninger får masse kunder

og masse greier.

Det blir bedre i fremtiden.

Det er det samme som skjer i teknologi.

Vår løsning er teknologi.

Det vokser frem gode løsninger man ønsker.

La meg understreke poenget mitt litt inn i

ditt.

Jeg er selvfølgelig helt enig her.

Det er ikke morsomt.

Fordi vi er ikke uenige en gang.

Poenget mitt er bare å understreke denne illusjonen

av å løse problemer.

Det vi sier er at vi vet ikke.

Og vi tør å si det.

Markedsløsninger er den mekanismen som kan håndtere og

løse usikkerhet over tid.

Mens den illusjonen som det politiske systemet stiller

med er at fordi den er konkret.

Den er tydelig.

Vi kanaliserer ressurser inn i vindmøller eller regelverk

eller hva det nå er for noe de

finner på.

Men det fungerer ikke.

Men du har illusjonen av at det fungerer

og spesielt når du liksom er Angela Merkel i

2012 og kan si at nei, nå skal

vi inn i store 'Zeitenwende' her og virkelig,

nå skal det bli vei i vellinga.

Så bare sløser du bort vanvittige ressurser på

å ikke få det til.

Og det er det som er så livsfarlig

med disse sentraldirigerte greiene.

Du flytter liksom ressursene til hele samfunn i

feil retning.

Det store spranget.

La hundre blomster blomstre.

Ja, men det er ikke sant.

Det er altså helt horribelt.

Og så har du brent alle mulighetene du

hadde alle de årene.

Fordi det var ingen som fikk lov å

prøve på ting som fungerte.

Ja, så igjen er vi på noe som

nok fremstår som radikalt for veldig mange som

prøver å forklare den jevne FRP-velger

at konkurser er bra.

Ja, ikke sant?

Eller ikke en FRP-velger, men hvilken som

helst velger at selskapet går konkurs.

Det er kjempegreit.

Spesielt en lokal FRP-velger om en lokal

hjørnesteinsbedrift.

Det de byr og selger.

Men det som er et element her, at

jeg er jo, altså hvis folk er redde

for fremtiden, hvis folk er redde for miljø,

redde for forurensning, redde for innvandrere eller muslimer,

eller redde for [uklart], eller redde for at

barna ikke skal få utdanning, så er de

redde for, jeg vet ikke løsningene.

Da er det mye bedre å klamre seg

til, kan ikke vi hindre dette her nå?

Kan ikke vi gi mer penger til dette?

Kan vi ikke stoppe dette her nå?

Så vårt syn henger sammen med en generell

tro på at mennesker, hvis de får insentiver

til det, hvis de får muligheten til det,

hvis de får betalt for det gjennom en

og så videre, kan løse problemer, og at

det ikke blir galt.

Så det er ikke en middel, altså, selv

om alle i Finnmark, alle i Østfold, kan

flytte til Oslo, så gjør de det ikke.

det.

Vi har fri innflytning til Oslo, men folk

gjør det ikke, men folk er livredde for

utlendingene, for hvis vi tillater det, så kommer

alle hit, ikke sant?

Så det er den frykt som ligger til

grunn der.

Morsomt er det at de som bor utenfor

Oslo er reddest for dem.

Ja, ja.

Så det er jo, ja.

Utlendinger er ikke farlige.

Nei, det sier du.

Ja, nei, det, det, det var ironi, ikke

sant?

Bare for at tilfeldige lyttere ikke må tro

at du...

Det er jo en av fordelene med denne

podcasten, jeg tror ikke vi har tilfeldige lyttere.

Hahaha.

Nei, det kan du si.

Men, hva er det vi samler?

Konkursmekanisme i politikken, for politikere.

Ja, det er riktig.

Også utover valgsystemet, ikke sant, som har en

slags lignende mekanisme, og så trenger du en

mekanisme som fjerner dårlige politiske løsninger.

Problemet er at politikk er et nullsumspill.

Hver gang et parti går tilbake, går et

annet fram.

I motsetning til næringslivet, som er et

ikke-nullsumspill.

Så hver gang vi gleder oss over at

et parti går tilbake, så får noen andre

stemmene 100% til slutt, uansett.

Ja, og det er noe dritt.

Jeg har tenkt ofte at valgdeltagelsen bør reflekteres

i setedekningen på Stortinget.

Eller partistøtten.

Nei, men har du 169 seter på Stortinget,

og 60% valgdeltagelse, så bør bare 60

% av plassen fylles opp, og da får

du ikke gjort grunnlovsendringer, for eksempel.

Et interessant perspektiv.

Jeg er ikke helt sikker på at det

er lurt, men jeg bare lurer på hvorfor

politikerne føler at de kan få 100%

makt med 60% oppslutning.

Du ville jo gitt mer mening til ditt

forslag om å stemme blankt, selvfølgelig.

Ja, jeg savner jo at det har litt

mer punch eller substans i seg, eller det

å sitte hjemme.

Vi snakker om insentiver.

Hvis politikerne risikerte å miste makt ved at

folk ikke deltok, så måtte de gjøre ting

for å få folk til å delta.

Løsningen kommer selvfølgelig til å være at det

blir straffbart å ikke stemme.

Alle politikere sier jo at hver stemme betyr

noe.
Du må stemme.

Det oppfordrer vi.

Det er det vi alle er enige om.

At hver stemme er viktig å stemme, din

stemme betyr noe.

Det er vi alle enige om.

Det eneste som gir mening er å sitte

hjemme, for det provoserer det mest.

Det sender det tydeligste signalet om at de

ikke gjør jobben sin.

Så du er en av mange.

Jeg er en av få.

Han er en av enda færre.

Forskjellen er at jeg bruker null kalorier på

ikke å stemme, mens Arne bruker sikkert hundre

kalorier på å marsjere ned og krysse ut

Høire.

Noen av oss har godt av å bruke kalorier.

Det er vel rimelig å si at vi

alle tre kanskje har hatt godt av det.

Hvilke konkursmekanismer kan man tenke seg?

Da er jeg egentlig på et praktisk nivå.

Kan vi ha solnedgangsbestemmelser på lover, for eksempel?

Hvis du vedtar en lov, så utgår den

automatisk i løpet av fem år, ti år,

fire år, eller et eller annet sånt.

Hadde det vært et skritt på veien?

Det er en fin, moderat måte å gjøre

verden litt bedre.

Enkel måte å gå et skritt i retning

av avpolitisering av ting.

Hvis du har vedtatt noe dumt, så forsvinner

det av seg selv hvis du ikke vedtar

det en gang til.

Er det andre ting man kan tenke seg?

Det er så store lover, at ingen vil

se gjennom det.

De vil bare vedta det på

gefühl.

Slik tror jeg vi kan bare stipulere at

det er allerede.

De folkene som vedtar lover

nå aner ikke hva det går i.

De har ikke forstått valgloven, ikke forstått sivilbeskyttelsesloven,

de har ikke forstått noen av de lovene.

De bare flyter og stemmer med saueflokken sin,

og så er det ferdig.

Så sånn er det allerede.

Det man skal være merksom på når man

gjør sånne endringer er følgende.

Norge er langt unna det vi ønsker, men

det finnes betydelig verre alternativer enn det norske

politiske systemet og den norske staten.

Man skal være veldig forsiktig med å gjennomføre

politiske grunnleggende endringer som gjør at det kan

gå skikkelig galt hvis man først skal drive

med en sånn praktisk endring innenfor dagens system.

Så det er en viss risiko med dette

her.

En ting jeg har tenkt av og til

er at hvis du hadde en sånn solnedgangsbestemmelse

og du måtte re-vedta ting for å opprettholde

loven, si.

Hvis det før var der ingen lover og så

måtte du vedta inn det som skal

gjelde.

Da ville du jo, jeg vet ikke om

det hadde gått an å lage en mekanisme

som forlangte at man faktisk forstod de lovene

man vedtar.

Det tror jeg kanskje ikke er mulig, men

jeg ville jo tro at bare arbeidsbyrden med

å skulle vedta og vedta og vedta disse

tingene hadde gjort at det lå et insentiv

i systemet til å ikke ha for mange

lover i hvert fall.

Før hadde jo ikke Stortinget sittet sammen hele

tiden.

Så det at det ikke er til stede hele

tiden, det kan være en greie som kan

være mulig.

Jeg har ikke tenkt over alle konsekvensene av

det.

Men at de sitter sammen hele tiden og

jobber, det er en ulempe.

Jeg tror egentlig det problemet er løst allerede

også, fordi det har jo vært noen artikler

om fraværsstatistikken i komitéarbeid på Stortinget.

Det er veldig mange representanter som ikke gidder

å møte opp på noe som helst.

Men de kan jo gjøre ting hele tiden.

Hvis de hadde sittet sammen bare tre uker

hvert år, så måtte de begrense hva de

gjorde.

Igjen, så får jeg bare si at dette

var tøys, bare for å unnskylde.

Jeg bare sier at stortingsrepresentantene er også late,

så de gjør ikke jobben de får betalt

for.

Men noen av dem jobber veldig mye, som

reiser rundt og holder møter og foredrag.

Så det varierer veldig.

Men det er en god del som ikke

møter opp i komiteene de er satt til.

Altså ikke jobber seriøst med det de egentlig

skal jobbe med.

Hvor viktig det er å møte opp på

avstemning i Stortinget er jo sikkert verdt å

diskutere, men det er hvertfall ikke mange som

møter opp på det.

Det har litt sånn en utbyttingsordning med innpiskere

og sånt som gjør at de...

Men det er verre at de ikke jobber

ordentlig med sakene.

Men er de kompetente til å jobbe med

sakene?

Altså hvis jeg skal kunne et fag,

så må jeg studere det lenge og sånn.

Hvor mange i finanskomiteene er det som har

god kunnskap om økonomisk teori og makroøkonomi, mikroøkonomi,

statsvitenskap, sosiologi og så videre?

Jeg må innrømme at jeg har to motstridende

holdninger til dette.

Fordi på den ene siden så er det

helt åpenbart at når politikken griper inn i

livet ditt, så har du rett til å

gripe inn i politikken.

Og det gjelder selv om du er fullstendig

tjukk i huet og ikke kan noe som

helst om noe.

Hvis politikken kommer og liksom plager deg i

livet ditt, så kan du gå inn og

plage politikken i livet deres.

Det er selvfølgelig å få lov å

stemme.

Jo, men ikke sant?

Du har noen avgrensninger på myndighetsalder og samtykke

eller sånn kognitiv...

Det er nok greit nok.

Men at du normalt får stemmerett når du

blir 18 år og beholder den til

du blir dement, liksom.

Det som plager meg med det, er at

jeg ville trodd at det som burde være

den rasjonelle mekanismen i politikken, var at fordi

vi er, ikke belemret med, men fordi folkestyret

må være folkestyret, og det betyr at du

har alle, det er bussjåfører, advokater og sveisere

og siviløkonomer, ikke sant?

Det er et tverrsnitt av befolkningen, og det

betyr at du må lage lover som er

forståelige av et tverrsnitt av befolkningen og kan

anvendes på et tverrsnitt av befolkningen, og det

er jo også denne grunnleggende motsetningen i rettspleien

i Norge at sånn ignorance of the law

altså uvitenhet om loven, er ikke en unnskyldning,

så du er ansvarlig selv om du ikke

har noen forutsetning for å forstå lovverket du

er underlagt.

Får jeg vri litt på det akkurat der?

Ikke sant?

Jeg er jo veldig tilhenger av at du

skal skrive lover så enkelt som det lar

seg gjøre, men ikke enklere heller.

Det må på en måte være en saklig

greie.

Og så tror jeg kanskje at den fundamentale

løsningen på dette er jo egentlig å løfte

beslutningsmyndigheten ut av politikken og inn i folkets

individuelle valg.

Da blir det jo liksom sånn, ja da

blir det jo nettopp for folk som er

innsiktsfulle som løser andres problemer.

Gjennom markedsløsninger for eksempel, eller gjennom sivilsamfunn eller

hva det skal være.

Ja, og der er jo vi omforente og

harmonisk og enige, men hvordan kan man se

for seg mekanismer som går i den retningen

men faktisk også er realistiske i det politiske

systemet vi har da?

For dette er jo en veldig fremmed tanke

for langt de fleste, ikke sant?

En ting er at du kan jo ha

systemer som gjør at det ikke er ting

blir gitt automatisk på budsjettet og sånn.

Hvis du skal tenke radikalt på det politiske

systemet, så kunne du tenke deg for eksempel

at Stortinget ble delt i to deler.

En del ved loddtrekning, at 150 stykker trekkes

ut for en visst antall periode fra alle

stemmeberettigede, kombinert med en valgt en eller annen

overhus med kun vetorett for å

hindre eventuelt idiotiske ting, kombinert med et eller

annet utøvende organ som har ansvar for praktiske

greier med veto for eksempel av en tredjedel

av de loddtrekte, for eksempel.

Du kan kjøre mekanismer der at du krever

så og så stor prosentandel, så kombinasjon av

loddtrekning og kvalifiserte flertall, to tredjedels flertall, tre

fjerdedels flertall, en tredjedels flertall og så videre,

kan legge begrensninger på hva som skjer.

Er det noen grunn til at du ikke

vil akseptere bare loddtrekning, punktum?

La oss si at du, fordi hvis du

loddtrekker 3 stykker som var Stortinget for 4

år, så er du i trøbbel, ikke sant?

Risikoen for noe absurd er stor, men hvis

du hadde loddtrekning, at du trekker 1000 stykker,

så begynner du å få et litt sånn,

det blir ikke bare gærninger for å si

det sånn.

Hvorfor ikke bare det?

– For at hvis du har en stor mengde

personer, så får du innbyrdes mekanismer som gjør

at du ikke får den diskusjonen rundt det.

Du får maktspill internt med mange som gjør

det.

Så du bør ha noe som har en

vetorett mot ekstreme ting.

Det vil være en form for maktfordeling.

Du kan godt ha et valgt organ som

kan vedta det med to tredjedels flertall, for

eksempel, og legge ned veto, for eksempel.

Men du har beskyttelsesmekanismer mot skikkelig idiotiske ting,

kan være lurt.

For du kan få statistiske utfall som blir

gale hvis du har, og du kan ikke

ha for mange folkevalgte.

Har du liksom 10 000 der, så har

du statistisk sett havnet utenfor, ikke sant?

Men det er uhåndterbart.

150, da kan du statistisk sett havne litt

galt.

Spesielt hvis du har noen flinke enkeltindivider som

er gærne, som kan manipulere og sånt.

Så du har en viss risiko ved det.

Så derfor bør du ha noen beskyttelsesmekanismer som

gjør det.

– Det elegante med, og det er jo

en av de tingene som er diskutert i valgsystemer,

at loddtrekning faktisk er en av de tingene

som begynner å nærme seg et perfekt valgsystem.

Eller det er ikke et valgsystem, men det

er et styringssystem, fordi du da får en...

– Det er det antikke mener med demokrati,

at du loddtrekker folk.

Ikke bare, men det har varierte systemer med

det som er en del av det.

– Men, og ideen med det er at

da får du representasjon for mindretallsståsteder

innimellom, men ikke hele tiden, ikke sant?

Altså, du kan risikere å få en kommunist

eller en liberalist eller et eller annet inn,

men stort sett så vil du få, hvis

Arbeiderpartiet og Høire er de ledende partiene, så

vil du få flest fra Arbeiderpartiet og Høire

nesten uansett.

Men du får en og annen, litt annen

stemme og en litt annen tanke inn nå

og da, og det er fint.

Og det er en sånn...

Det kan jo nesten tenkes på som noe

av en markedsmekanisme, fordi du plukker tilfeldig

ideer som har beveget seg ut til folkemassene

og folkedypet.

– Og det er et par fordeler med

det.

En er at du slipper valgkamp.
Det betyr løfter og sånn, og så slipper

du ønske om gjenvalg ved å kjøpe stemmer.

– Og du fjerner yrkespolitikerne.

– Det gjør det også.

– Hvilket hadde bare vært vakkert.

Og så senker du, sannsynligvis, den politiske kompetansen

på de som blir valgt inn og sitter

i styringsorganer.

– Da får du mer makt til embetsverket.

– Det gjør du, men jeg må jo

også innrømme at jeg tenker på det som

positivt, fordi jeg synes den politiske klassen har

løpt av gårde med altfor mye makt

på bekostning av individuelle valg over tid.

– Jeg har lyst til å slå et

slag for et forslag som vi har snakket

litt om på podden tidligere, som har vært

en del av Liberalistenes siste program.

Og det er en mekanisme som begrenser hvor

fort offentlig pengebruk kan øke.

Altså noe som ligner på, hva skal man

si, handlingsregelen for Statens pensjonsfond utland, men som

heller er knyttet til veksten i offentlig pengebruk.

Å si at du er helt moderat, da,

begrenser politikernes ressurstilgang.

Det burde jo legge til rette for at

de gjør valg som ikke innebærer å kaste

penger på alle problemer, at de er nødt

til å tenke på løsninger som er gode

i hvert fall.

Det er alternativ handlingsregel, ikke sant?

Der har det vært å peke på den

episoden du og jeg gjorde om det for

det begynner jo nesten å bli et år

siden.

Liten halvtime som forklarer det konseptet.

Og det handler jo egentlig bare om å

oppsummere riktig hvis jeg sier at basisprinsippet er

bare at statens utgifter kan ikke vokse raskere

enn økonomien.

That's it.

Ja, hva synes du om det, Bent?

Ja, jeg er jo for alt som hindrer

det å vokse, men mitt mål er ikke

å hindre statsutgiftene å vokse.

Jeg vil ha det redusert.

Det som er trikset her sånn da, som

er den lille rosinen i pølsa og jeg

vet ikke hvorfor en rosin i pølsa er en

bra ting, men det er noe sånn begrepet

går.

Vi kan jo heller kalle det jalapeno og

ost i pølse.

Det er topp.

Og dette er både jalapeños og ost.

Fordi hvis økonomien er fastlagt til å måtte

vokse raskere enn statsutgiftene, så

betyr det at på en lang nok tidslinje

så blir staten borte.

Og det er jo vakkert.

På lang sikt er vi alle døde.

Ja, det er vi også, men Keynes tok

feil.

Skal vi si at det var det for

i dag?

Ja, starve the beast.

Get rid of the beast.

Ha det bra.

Ha det.

Takk for at du hører på Sidelinja podcast.

Vi vil gjerne nå bredere ut, så hvis du

snakker om oss, deler oss, eller anbefaler oss

i podcastappen din, så er det høyt verdsatt.

Hvis du heller vil snakke med oss i

form av ris eller ros, kritikk, forslag, spørsmål

eller noe annet, så finner du all kontaktinfo

på sidelinja.transistor.fm