NM i statsstøtte arrangert i Arendal, og annet fra uka som gikk

VEGARD: Velkommen til sidelinja. Denne gangen har vi trommet sammen noen folk for å snakke om et par av ukas nyhetssaker.
TROND: Demokratiet har hatt dansefest. Tillitsamfunnet har fått seg noen nye knekker. Og ikke minst de stakkarslige studentene ber nå om full lønn. Mitt navn er Trond Sørensen. Med meg Arne Eidshagen og Vegard Nøtnæs. Vi må ha en liten prat om dette her.
VEGARD: Ehm, det har jo akkurat vært Arendalsuke eller også kjent som Norgesmesterskapet i statsstøtte
TROND: eller runkering for folk i blazer.
VEGARD: Og en av debattene der var interessante fordi den handlet om skjult makt. Ehm, premisset for den debatten var jo, det er en del store aktører i samfunnet som på en måte ikke tar del i den offentlige debatten om ting, men de påvirker det likevel. Jo mindre de deltar offentlig, jo mer er sannsynligheten at de faktisk påvirker på en skjult måte. Og da er spørsmålet eh denne usynlige påvirkningen i samfunnet, spesielt når det er mye statsstøtte, mye penger involvert, eh er det et problem? Bør man ha et lob byregister for å holde trekk med å se eh disse maktinstitusjonene i kartene. Og jeg har jo notert meg eh og det er jo helt sikkert helt tilfeldig, men de store maktpartiene, Arbeiderpartiet og Høyre, de er ikke særlig interessert i noe lobbyregister.
ARNE: Er pussig det der.
VEGARD: Ja, det er rart. Og så så er det liksom utfordrepartiene som Venstre og SV og sånn som de vil gjerne ha det. Tanker?
ARNE: Nei, altså jeg tror det aller første jeg tenker det er at Norge er jo et land som er på vi si som har en veldig stor offentlig sektor. altså har et veldig stort statsbudsjett og det renner mye penger gjennom offentlige kanaler og det tiltrekker seg jo tilkarrere; folk som gjerne vil ha kloa i de pengene og dermed så så åpner det opp for den typen skjult makt som som den debatten handler om.
VEGARD: Og så har man liksom vært frekke nok til å kalle arenaen for dette for demokratiets dansegulv istedet for …
ARNE: Ja. Ja.
VEGARD: eh statsstøttens høysang eller et eller annet sånt.
ARNE: Ja. Ja. Eller si kollekt forsamlingen eller hva skal vi kalle det.
TROND: Altså jeg har deltatt, jeg er jo skyldig har deltatt på Arendalsuka tidligere. Jeg var der en tur i fjor og jeg sto for så vidt på stand, men vi ble jo selvfølgelig invitert på noen fester med gratis mat og gratis drikke og da kan man liksom mingle litt da. Og man ser jo at det dukker jo opp, altså det er liksom det er politikere og så er det politikere på høyere nivå og så er det næringslivsmennesker og så er det deres organisasjoner. Det er de man finner på alle disse minglefestene bortsett fra hvis man går på fyllefesten til TV2. De har sin egen mediafest og mye politikere der og skal sies. Men jeg er usikker på hvilke hva de selger der. Det er jeg usikker.
VEGARD: Hvis det er slik at vi ikke sant samfunnet er jo som det er. Eh det deles ut mye penger eh via offentlige budsjetter. Og da er det kanskje ikke helt urimelig at det er noen arenaer der disse ulike aktørene som ja kall det utveksle penger eller utveel tjenester eller hva det nå er for noe at de faktisk møtes og at du skaper disse disse nettverkene. Er det Hva hadde alternativet vært da om jeg skal stille spørsmål annerledes?
ARNE: Alternativet tror jeg er ganske opplagt og Altså alternativet ville jo vært en type eh markedsløsning eller åpne anbud. Så så er klart at at en en åpen debatt er et helt klart alternativ.
TROND: Altså utfordringen sånn jeg ser det, det er at det er ikke det er ikke nødvendigvis en interessant ting å ha en offentlig debatt for alle som skal ha penger eller påvirke få endret en lov et ceter et cetera. Det finnes til og med organisasjoner man har sett som har utarbeidet strategidokumenter som sier la oss unngå offentlig debatt. La oss påvirke dette litt via bakrommet og bakkanalene og få endringen uten en debatt fordi da slipper vi også motstand. Og det er klart det er en det er en enkel vei, men ikke kanskje ikke veldig demokratisk, men samtidig så kan man jo skjønne hvorfor de gjør det. For hvis du ser på de store partiene i dag når man har kommet opp på et visst nivå så er det egentlig sitt rolig i båten og holde litt kjeft. Det er veldig sjelden du ser Arbeiderpartiet eller Høyre være ute med noe. Selv ikke Høyre i opposisjon er ute og mener så veldig mye. Tror det nærmeste jeg har sett er Solberær uttalelse av noe som helst. Det var en litt sånn dårlig uttalelse i forhold til en kjedelig hendelse på i Vika hvor det var noe knivstikking og så er det sånn og så blir det støy og så kommer det noen fra Fri Norge som mente noe om det og så begynner de å kritisere Erna og så er det sånn ja det klokelige det er sitt rolig og hold kjeft og når folk etter hvert som alle de andre uttaler noe så blir det kontroversielt det blir bråk og så får vi jo elgerne. Og jeg tror det er dessverre litt sånn samfunnet har blitt at man hele tiden premieres ved å ikke gjøre noe.
ARNE: Men det er klart å helt rett i det, Trond. Altså det er jo sånn at hvis du først er i en posisjon, ikke sant, hvis du er hvis du er den som sitter sitter på pengesekken, da vil det jo være sånn at folk kommer til deg og de kommer med ferdig utredede saker, ikke sant. Så du kan du kan, hva skal jeg si, du de kan slå mynt på på din politikk og du kan slå stemmer på på deres business.
TROND: Hvis noen lurer på hva støyen er, så er det bare Vegard som er veldig tørst i dag.
VEGARD: Manglet en pils.
TROND: Ja. Eller så tenker jeg at også Så det er jo egentlig to to typer problemer da som som dukker opp i forbindelse med den typen arrangementer som det Arendalsuka er. Og det ene er jo den typen h si det det man har pekt på som en sånn mellomleder eh paradis. Altså det at man hvis man representerer en kommune eller et lite selskap eller noe sånn så så kan man dra til Arendalsuka og så kan man liksom vise seg ikke sant da da gjør man en god jobb som mellomleder. Men kanskje du egentlig sløser bort pengene til ja om det og om det er private bedrifter så er det jo så sinn sagt men om det om det er for eksempel eller en kommune eller et offentlig foretak så så sløser det bort folk skattepenger og ikke s og og det det er et større problem. Nå er det nok riktig nok sånn at det problemet selv om det er ganske håndfast og og si og faktisk er et problem så er det nok en del mindre enn enn den påvirkningen folk som virkelig har lyst til å slå slå klåa i de store pengene utgjør. Altså det altså folk som som kan få gjennomslag via smuse med de store politikerne det er der skattepenger er ren i altså og det verste er at disse menneskene de er jo gjerne de er gamle politikere og så vi kan noen navn kan vi jo nevne her og Haga fra Senterpartiet for eksempel og hennes nærmeste samarbeidspartner og direktør det er Bår Standal han er høyremann selvfølgelig en høyremann som deler ut store summer det er helt naturlig
ARNE: du casher ut i etterkant vet du som som politiker.
TROND: Ja, det er vel kanskje det man gjør nå vet jeg ikke om Standal er en hyggelig fyr for så vidt men jeg tror ikke han har vært på Jeg tror ikke han har kommet seg inn på noe storting og sånn har holdt seg i liksom på bakrommet hos øre men der har han jeg tror han har vesentlig stor lytterskare på bakrommet, men definitivt en mann som liksom er på på som har hatt en posisjon, ikke sant, og som har noe å selge i den sammenhengen her,
ARNE: uten tvil.
VEGARD: Og helt klart en en usynlig påvirker eh for godt eller vondt. Men da til spørsmålet om dette lobbyregisteret, eh ser dere noe spesielt positivt eller negativt med det? Det er jo helt åpenbart en mellomløsning fordi det er jo et plaster på såre hvis du har et samfunn der veldig mye penger går gjennom sentrale punkt og skal deles. Men det fremstår jo i mitt olje i hvert fall som en sånn eh et en avhjelpende mekanisme om ikke annet.
TROND: Jeg er redd for at det vi kanskje er litt blå i det hvis vi tenker lobbyregister. Altså jeg skal prøve å argumentere den andre siden, eller ikke den andre siden, men hvorfor det kanskje ikke fungerer. Fordi folk som markeder har en tendens til å finne veien rundt. Og da er spørsmålet liksom altså skal vi notere alle som avlegger en pub er en politiker? Skal vi skal vi si at det er lobbyister? Skal vi ha din i registeret? Det det får vi ikke til. Så derfor så blir det alle mul Jeg tror vi ender opp med en masse sånne litt sånn uoffisielle. Vi møttes tilfeldigvis løsninger som kanskje ikke er helt tilfeldige, men det det blir mye sånn sniking imellom da for å unngå at dette her lander i noe register og ja, men dette har ikke vi har ikke gjort noe så har man på en måte skapt en forsvarstale allikevel da. Jeg har ikke vært jeg har ikke drevet med noe påvirkning. Jeg har ikke jeg har ikke noe med de eller de å gjøre. Og så traff jeg selvfølgelig den og den til lunsj, middag, hv
ARNE: jeg har nesten lyst til å ta en mellomposisjon her. Og jeg er jo i for seg enig at dette her er jo det er jo riktig at det er en plass på såret og det det er det håndterer egentlig ikke det virkelige problemet men på en annen side så er det nok sånn at hvis du er en hvis du er en tilkarer da hvis du er en en annen hvis du er en kompis kapitalist da da vil du på en måte måtte ha ordentlige møter med politikerne for å selge planen din sånn at og det burde la seg gjøre å å få inn i et et slikt register så er klart at innledende prater på på lorri eller hvor det skal være det det Ja, det ville være rart å logge det, men ogog dermed så har du så er selvfølgelig en slik ordning hullete. Og som sagt så er det klart den den dealer ikke med det grunnleggende problemet at at her her er det folk som sitter på en veldig stor penges som de kanskje ikke er kompetente nok til å håndtere.
TROND: Det er vel ikke noe kanskje.
ARNE: Nei, det er vel ikke noe kanskje.
VEGARD: Det er jo et et spørsmål i dette som er kanskje er litt mer sånn personlig moralsk art også, men eh vi kjenner jo godt til at mange topppolitikere skriver for eksempel en kronikk i Aftenposten eller VG eller et eller annet sted eh som de ikke har skrevet selv, ikke sant. Jeg har skrevet av noen andre. Og ofte så er det noen i partiapparatet som har laget noe og så blir det sendt til 19 aviser og så blir det trykket i fire.
ARNE: Ja.
VEGARD: Og av og til så er det en fagforening eller et stort selskap eller en lobbyorganisasjon da et eller annet slag som har laget et manus eller et sett med talepunkter som plutselig får en politikers navn på seg og så og så er det ute i mediene og det blir ikke sant det er eh ikke at hun er, men ikke sant, det står, hadde jeg tjik, det står ikke at det er skrevet av noen andre. Nå vet jeg ikke om hun gjør det, men ehm en sånn moralsk id om at den som faktisk har skrevet noe skal ha navnet sitt, eller den organisasjonen som står ansvarlig for innholdet bør være med ut eh i i publikasjonen.
ARNE: Ja. Du tenker tenker dette som en sånn slags intellektuell redelighetsaffære.
VEGARD: Ja. Ja. Ja. Ja.
ARNE: Akkurat. Eh, så på en måte så så skjønner jeg jo godt akkurat hvor det kommer fra. På på på den andnre siden så er det jo litt sånn at av og til Så så samarbeider man om tekster og og så så jeg tror tror igjen så er vi nok inne på et sånt et felt hvor det er en sånn eh litt både og, men men kanskje kanskje det er en slippery slope da, ikke sant? Hvis du kanskje begynner og så begynner du nærmest til slutt å selge navnet ditt.
VEGARD: Mhm. Ehm det hadde jo, jeg vet ikke. Det er jo litt mer industrielt enn enn det at man har snakket med noen og funnet inspirasjonen til ting. Det kommer jo gjerne en ferdig tekst til deg, til partikontoret, til stortingsgruppa eller et eller annet og så går den videre uten kanskje den skrives som bittel litt, men men premissrammen er lagt av typisk en lobbyorganisasjon eller noe annet. Det har jo eh vært snakket om i mediene og i i Varsomplakaten at den type journalistikk der journalistene får en veldig ferdig pakke og det kjenner vi jo til en god del tilfeller av. Eh for eksempel den der bar vulkansaken med trond giske hvor det er noen med en veldig tydelig agenda internt i dette tilfellet i Fagforbundet som som egentlig leverer ferdig sak til en journalist som pusher den videre.
TROND: Altså det er det har blitt et så vanlig fenomen i media nå at det er ikke noe som skjer innimellom at det kommer en ferdig pakke. Det skjer nesten daglig i den norske medier at de mottar ferdig skrevde saker. Og det er journalister i Norge som nærmest kan levere tre store saker på en dag. Og det altså det er greit å være effektiv, men hvis du klarer tre stykker på et og om du så jobber overtid, så har jeg ingen tro på at du har gjort jobben selv. Og dette ser man altså i alle de jobb så store medier i, Aftenposten, VG, Dagblad, NRK at det kommer den type journalistikk da hvor det egentlig er det er egentlig en kampanje og vegne av noen. Og det kan være et veldig typisk eksempel på det. Det er når man ser Støre i rute til skjorte på hytta si. Jeg glem det. Det er ingen journalist som har reist ut på den hytta for å se på større rute til skjorte som står der og later som han maler eller hogger ved. Alle altså alle som vet noe om dette vet at dette her det er en ferdig pakke skrevet av noen.
ARNE: Helt klart
TROND: og sendt inn og så er det sånn, ok. Og så presenteres det som en nyhetssak. Eh, og i utgang måte så burde ikke det vært en nyhetssak. Det burde vært en, ok, vi kjøper fire sider reklame i VG vi i dag. Det er det vi gjør og. Men men
VEGARD: ja, men her har vi en veldig naturlig parallell til lobbyregisteret som vi akkurat diskuterte, ikke sant. Man kunne man kunne jo tenkt seg en en ja, en tydeligere markering da av fiksede saker, altså eller ferdige saker som ikke er redaksjonelle. Men men det er kanskje på på en måte litt forskjellig også, er det ikke det? Altså sånn sånn i forhold til hvem hvem det er som er mottaker press Pressen har jo i for seg slike regler, mens politikere kanskje ikke har det.
TROND: har pressen sånne regler for i så fall så er de veldig dårlig til å følge de.
ARNE: Ja, det tror jeg nok. Nei, men det hender det at at man man at en del saker i i pressen er markert som som betalt innhold.
TROND: Ja. Ja. Jo, altså innimellom så finner man at det er en del sånne ting. Og det er en ærlig sak. Altså så lenge det står dette er betalt innhold så har ingen jeg har ingen problem med det.
ARNE: Nei.
TROND: Men når det plutselig kommer en detaljert sak om vindkraft
ARNE: Ja.
TROND: som du skjønner at vet Dette er en sak som Dette er en sak noen som har har en del kompetanse som har skrevet noe, men de har også en agenda. Det skinner gjerne gjennom, men det skinner gjennom kun hvis du på en måte står på andre siden eller har innsikt i andre siden sånn at du faktisk har noen motargumenter og har noen tråder i hodet fra før av. Da hvis du leser dette helt blankt, altså uten å ha noe bakgrunn, så vil du tro at ok, her er det en dyktig journalist som har skrevet en sak om vindkraftverk eller vannkraftverk eller hva som helst. Det kan, men det spiller ingen rolle fordi det står i ikke merket noe hos sted og journalisten bare setter sitt navn på det, putter det igjennom og det går igjennom som en sak, blir publisert og ferdig med det.
ARNE: Du vet du, dette minner meg på egentlig på på en problemstilling som har vært noe oppe tidligere og det det er at det er jo en for altså relasjonen mellom politikere da eller den politiske kasten og og journalister, den den er jo litt sånn den er jo litt intim på en måte altså sånn det er en type gjensidig avhengighet og det det kan jo ehm eller grønnen det er vel Det er helt sikkert at en del meningsbærere slipper mye lettere til i media enn andre. Altså rett og slett fordi de er i en maktposisjon og som som sementeres gjennom gjennom deres tilgang til media.
TROND: Det tror jeg nok du har veldig rett i. Jeg tenker jo også at dette her går litt på det som har med tillitssamfunn å gjøre. Altså tillitssamfunn det kan vi dele opp i mange spekter fordi man har liksom tillitssamfunnet i det sivile hvor jeg stoler på alle i en lang rekke Ikke fordi at når jeg skal ut og fly stoler på at bagasjefolkene gjør det de skal, billettfolkene gjør det de skal, flykapteinen gjør det de skal og alle som jobber på med å bygge fly altså en lang rekke og den delen av tillitsamfunnet tenker jeg at den står seg bra, men tillitsamfunnet mellom myndigheter og den vanlige befolkningen og hvordan den tilliten uttrykker seg når man får en del sånn bakgårdsdealer og ting blir litt usynlig da. Jeg er ikke sikker på om det er så bra på sikt.
ARNE: Ja, det kan godt h Det at vi stoler litt for mye på øvrigheten her tillands, at vi kanskje burde hatt en noe mer kritisk holdning til til the powers that be.
VEGARD: Det er en veldig klar eh rundt strømprissaken der politikere og øvrighet på generell basis var veldig tydelig på at hvis du trodde strømprisene kom til å gå opp på grunn av disse utenlandskablene, så var du egentlig rett og slett bare en idiot altså. Og så går årene og så går strømprisen opp med liksom firgangeren. Og så ender du opp med at det som liksom ble sagt med stor gusto og tyngde og autoritet for fem år siden nå fremstår som blanke løgner og og det det og dette vi har snakket om i Arendalsuka med liksom sånn dealing og fiksing for å få kanalisert statspenger til riktig sted
TROND: Ja altså
VEGARD: som bidrar til å underbygge undergrave hele tillitsamfunnet.
TROND: Altså jeg jeg har en kall det en personlig refleks da hvor jeg tenker at i det noen i forkant kommer og veldig skråsikkert avviser eller sier noe, sier at nei, vent, dette kommer til å bli, dette er påvirkningen. Eh, jeg vet hva prisen på strøm kommer til å være fire år frem i tid. Det det blir veldig skråsikkert og det å stole på mennesker som er så skråsikre og på hvordan ting skal skje frem i tid, det jeg jeg har store problemer med det. Eh, det fremstår veldig ofte, altså når de er skråsikre på ting, så er det egentlig bare for å dekke sin egen posisjon, føler jeg. Det er ikke nødvendigvis det at de, altså, jo, da, det er, noen har gjort noen analyser og noen fremskrivninger, men altså det er ingen som har klart å fremskrive børsutviklingen to dager frem i tid enda.
ARNE: Nei, du er sjanseløs.
TROND: Jeg tror tror jeg tror liksom dette dette er jo en veldig naturlig parallell, ikke sant? Altså altså ting forandret seg, prisen forandret seg og og så så det som det som viste seg var at de personene som da var skråsikre, de hadde ikke noe grunn til å være skråsikre, for de visste like lite som oss andre.
Det er Ja. Ja. Altså man ser det på man ser det på veldig mange ting. Vi kan bevege oss litt bakover i tid og så hadde man den store covidtiden der også. ekstremt mye skråstikkerhet fra ekstremt mange høytstående damer og herrer.
ARNE: Ja. For ikke å snakke om at at det ble lagt en slags sånn moralsk eh aspekt ved det at liksom man måtte liksom være være på lag og så man også at det var det var problematisk hvis man stilte spørsmålstegn ved den politikken som ble ført.
TROND: Veldig eh ikke still spørsmål. Nå må vi bare nå må vi være altså det mantra var nå må vi være samlet. Ja vel. Og være samlet om og marsjer i takt da.
ARNE: Ja. Marsjere i takt.
TROND: Ikke still spørsmål. Og det det er liksom mann Og det var umoralsk på en måte å stille spørsmål ved Ja, men er det vi gjør nå klokt? Er dette produktivt, destruktivt? Altså hvor tar dette også hen da? Og så er det det er liksom nei fy. Eh du var jo konspirasjonsteoretiker eller du ønsket aller helst å se bestemor dø hvis du sa at ja vet du hva, jeg har noen spørsmål ved et par av tiltakene her jeg. Da var du et menneske som liksom jeg fikk det spørsmålet selv privat over et middagsbord liksom. Ja. Men v vil du se moren din dø eller?
ARNE: Eh ikke sant? Og en ting er de en ting er det de mer sånn helsemessige rådene, men men det var jo også en en veldig tydelig sånn økonomisk side av politikken som ble ført, ikke sant, hvor man liksom på den på den vanlige norske måten bare kaste penger på de problemene som dukket opp og liksom og det hvis man hadde stilt et spørsmålstegn med det så så var man også bl en av dem som ikke gikk i takt.
TROND: Det var helt fantastisk når Sandra Lyng Haugen holdt konsert et eller annet sted i Norge for seks personer, men det var utsolt fordi resten av billettene var kjøpt opp av det offentlige via covidstøtteet. Eh og det var sånn dette altså de slapper å bruke penger på noe som helst markedsføring. Det var ingenting. Eh, det var ingen som visste at hun holdt konsert der. Det var seks mennesker til stede. Men selv det var liksom sånn ja. Nei, altså det er en liten liten liten feil i systemet her. Nei, det er ikke en liten feil i systemet, men dette ble veldig synlig.
ARNE: Ja
VEGARD: det har jo vært en sånn gjentagende påstand de siste årene, spesielt i USA hvor man hvor man peker på sånn russisk informasjonsoperasjoner. Eh, når det kommer et eller annet. Vi begynte vel med egentlig med Hillary Clinton, den der e-postserveren hennes, at Eh, det ble lekket ting strategisk fra russisk side for å skape rot og bråk i valgkampen. Og så kom denne saken med laptopen til Hunter Biden for noen for et par år siden som jo umiddelbart ble hevdet til å være en sånn russisk propaganda.
TROND: Ja…
VEGARD: Selv om det vist seg at det var
TROND: det det var 52 tidligere etterretningsledere som hadde som vedtok at dette var en dette var en russisk konspirasjon og en plantet sak.
VEGARD: Og så viser det seg at det er ikke det likevel. Men da er det såpass av radaren at du får ikke helt den samme eh dekningen som det gjorde da man holdt på å stemple det som som russisk propaganda. Og så kommer du til en norsk pressedekning av eh amerikanske valgkamp og så lurer man på hvordan det overhodet kan være noen i Norge som støtter Trump for eksempel fordi den norske pressedekningen er så utrolig ensidig og jeg har ingen sympati for Trump men den der følelsen av å bli løyet til hele tiden at det er er en sånn der kontinuerlig gaslighting av hvor samfunnet er og hvor det skal og hvilke tall som er riktig og hva som er lov å si og hva som ikke er lov å si. Og så får du en sånn uthuling som som ender opp der USA er nå da hvor du hvor du rett og slett ikke kan snakke med hverandre over partigrenser omtrent. Faren er jo at når vi begynner å uthule det der tillitsamfunnet i Norge også som min veldig tydelige opplevelse er at vi gjør fordi det er stadig mer sånn skal vi kalle det sanksjonert misinformasjon. Og når når Når flere og flere våkner til det, så ender du opp med at det er ikke mulig å få folk til å gå i takt lenger. Selv om selv når det er riktig å gjøre det.
ARNE: Nei, klart det. Klart det. Altså som hvis vi griper fatt i eksempelet Trump, ikke sant, og så hvis du for eksempel tar for deg tar for deg NRK dekning av av den amerikanske valgkampen så så er den jo hele tiden fokusert på hvordan Trump lyver eller hvordan Trump har panikk, ikke sant. Mens mens man man eh aldri presentaterer analyser av hvorfor en en kandidat som Trump kan appellere til veldig mange amerikanere og det må jeg si at jeg savner og så mye som NRK får i statsstøtte så skulle man kanskje tro at det ville vært greit å å levere litt ok i journalistikk også.
VEGARD: Jeg må få lov å nevne en litt morsom ting her sånn fordi at de som er aktivister på den skal vi si den sanksjonerte sannhetssiden da er jo kjempesure på at Elon Muskk har tatt over Twitter nå X. Og Elon har jo blitt upopulær på den siden av politikken. Ehm jeg har Eh, jeg er kanskje litt sånn Elon fanboy. Har vært i veldig mange år. Og jeg husker at liksom for 10 år siden så var det det var bare demokrater som kjøpte Teslaer, ikke sant, fordi at det var en det var en skikkelig sånn homoting å gjøre. Så republikaner gjorde jo ikke det.
ARNE: Nei, klart.
VEGARD: Og så på et eller annet tidspunkt sånn 2017, 18 så bare bikket det. Da var det plutselig demokrater foraktet Elon Musk og republikanere begynte å varme opp til det. Merkelig nok omtrent samtidig som Tesla begynte å tjene penger. Sikkert helt tilfeldig. Og så kom du til et punkt her sånn nå hvor Eh folkekravet tilsynelatende da eh fra fra disse aktivistene er at disse misinformasjonskampanjene som typisk som kommer fra RT eller andre sånne statssubsidierte, statsfinansierte eh kilder må merkes tydelig. Og så har jo Elon respondert på det og begynt å merke kilder på Twitter eller på X herunder BBC.
ARNE: Mhm.
VEGARD: Nei, det var ikke det vi mente. Det var ikke det vi mente. Det var nå veldig fornærmet.
ARNE: Ja. Klar det.
VEGARD: Dette er Dette er sånn pub. Public finance, det er noe annet. Å ja. Ja, kanskje det er noe annet, men det er ikke noe vanskelig å se at NRK har en eh, hva skal vi si, en mainstream slagside diplomatisk.
ARNE: St, det stemmer. Det er det er det
VEGARD: det er veldig sosialdemokratisk og veldig eh lojalt til etablissementet. Og så kan det jo hende at når finansieringsformen faktisk er omtrent den samme som Russia today, så må det faktisk merkes.
TROND: Ja, altså jeg har problemet med å skjønne hvorfor jeg blir så fornærmet av det altså. Man får altså jeg jeg vil hvis jeg drev et mediebedrift og noen begynte å marke sånt noe så ville jeg tenk ja ok hvis jeg gjør en bra jobb her så er dette altså da er dette branding det er klart hvis jeg ikke gjør en bra jobb så er det dårlig branding men hvis du
ARNE: altså eksempelvis så så så merker man jo bilder hvor hvor personene på bildet er er å si er manipulerte fotografier så liksom hvorfor skal man ikke merke andre ting det kan man jo like gjerne gjøre
VEGARD: og og her ville jo merkingen vært noe sånt i retning av eh hei vi journalistene som har skrevet dette. Vi lever ikke egentlig av det vi skriver. Vi blir subsidiert av noen
ARNE: Ja.
VEGARD: eh kilde sånn og sånn.
TROND: Ja. Altså jeg tenker at du er et vanlig medie eller om du er statsfinansiert eller hvordan det er. Altså kilder bør jo på en måte oppgis og være tydelig på hva det er uansett. Så jeg klarer liksom ikke å finne hvordan klarte de å lage negativ spinn på dette her. Altså det det er en eneste grunn til det og det er den der dette var dette var det noe fra andre siden som gjorde det. Og det spiller egentlig ingen rolle om det er en bra eller dårlig ting. Dette kom fra andre siden. Ergo er det dårlig. Og det blir den veldig polariserte tolkingen da til enhver tid. Og man aldri klarer å tolke noe positivt fra de som kommer fra den andre siden av bordet. Og man klarer heller aldri å finne noe negativt med noe som kommer fra ens egende.
VEGARD: Det er dette som er litt problemet med å å sette seg for å skulle kontrollere strømmen av informasjonen i samfunnet da, ikke sant? Fordi at du du starter kanskje ut med en sånn veldig klar id om at dette er misinfasjon, dette er riktig, dette er sant, dette er ikke sant. Og så er verden gjerne mer kompleks enn det. Eh, jamfør Lablik som var en lattlig konspirasjonsteori for to år siden og nå er nesten opplevest og vedtatt at det er i hvert fall en plausibel teori. Ehm, og med en gang du går inn og skal legge tunga på vektskålen der, sånn så blir det et spørsmål om hvem er det som skal hvis tunge skal på den vektskåla, som selvfølgelig alltid er det etablerte som gjør det ekstra farlig. Og så er det den der litt sånn sånn sånn klamme eh kollektive holdningen som kommer ut av en befolkning som gjerne er formet av de samme institusjonene som har lyst til å legge tunga på vektskåen som også henviser til et eller annet folkeflertall eller et eller annet, ikke sant. Sånn det å kontrollere informasjon er skikkelig farlig.
ARNE: Mhm.
VEGARD: Sånn det må være åpent og fritt.
ARNE: Helt klart det. Hvis vi tar vender litt i litt hjem igjen. Altså vi har jo hatt en periode her i her til lands med politisk skandaler, for eksempel gjennom pendeboligene. Og det er jo selvfølgelig egentlig en ganske liten sak sånn det er jo ikke spesielt stort innhold på på statsbudsjettet. På den annen side så så er det jo kanskje grunn til å til å etterspørre politikere som liksom setter velgerne først og så heller heller enn seg selv også noen som som kanskje kanskje vet å være nøkkelen med med pengebruk på egen egen åndes veg og kanskje som som går innfor det at man at staten ikke skal legge seg opp i i folks privatliv slik slik man gjør i dag.
VEGARD: Der der må man jo på en måte gi Rødt litt kreditt. Eh når de når de flyr rundt og betaler partiskatten sin og og det er liksom de er i hvert fall ikke i det for egen vinningsdel da. Det synes jeg de skal ha.
TROND: Ehm sånn bortsett fra hvis vindingen kommer av noe som er veldig personlig innsatsrelatert og det kom jo fortig frem at Mimir Kristiansson nå ikke skulle betale partiskatt eh i det for han hadde skrevet en meget personlig bok.
ARNE: Ja, klart det. Jeg synes det var hyggelig for Mimir fikk beholde pengene.
TROND: Altså jeg er helt enig at han skal få beholde alle pengene altså. Men Jeg er også litt der at som en reder så ligger en og
ARNE: Mhm.
TROND: Jo da. Du har utlevert det han har utlevert seg personlig veldig i denne boka altså. Det det er tøft å fortelle om hvordan du har innimellom at drikker deg så full at du tisser på deg, tisser i senga. Altså du skal ha cred for det fordi det er ikke det er ikke noe du lett skriver ned og publiserer en bok du vet alle kommer til å referere til. Og spesielt det segmentet. Så all cred til ham for akkurat det.
ARNE: Ja. Der har du en egen vri på som allerede. så leggeban eller Ja, men vet du hva? Når du når du sier det på den måten så så har du for seg rett. Altså dette er jo dette er jo penger som kommer i tillegg. Altså sånn det ville være i prinsippet v ikke mye lettere å betale betale partiskatt av disse midlene sånn snarere enn stortingslønnet som i for seg er relativt rommelig.
TROND: Ja. Men det jeg tenker er liksom at altså det Rødt gjør da det er at når de sier at nei dette skal du få slippe fordi at dette er en så personlig altså innsatsfaktoren er så personlig. Ja.
Og så er det sånn ja men Vet du hva? Den innsatsfaktoren kan faktisk være ekstremt personlig for alle andre også som tross alt veldig altså du tar det å skrive en bok innebarer ekstremt lite risiko. Du taper aldri penger på å skrive en bok. Altså i verste fall så må du betale for første opplaget selv eh noen tusenlapper. That's it.
ARNE: Ja. I verste fall så blir det ikke publisert, ikke sant?
TROND: Nei. Altså det er liksom det er den verste du kan oppleve. Og så er det sånn ok så her anerkjenner dere at det er en innsatsfaktor men fordi den er personlig. Men hvis man legger alt en eier og har risikerer også leve på minimum eksistensgrunnlag resten av livet hvis det du det du prøver på å gå galt da. Nei da da skal vi skattlegge det. Da vil vi helst skattlegge deg alt over medianvenn.
ARNE: Ja. Ja.
TROND: Og så er det sånn er det ingen i dette partiet som klarer å reflektere over at andres innsats er like mye verdt som deres egen?
ARNE: Det spørs nok med den ideologien som råder i rødt. Men det var en ting som slo meg og det er at det det kan nok hende at innsatsen var veldig personlig og det det det er jo riktig. På den annen side så så handler det jo det å skrive bøker og så når politikere skriver bøker så så så bygger det jo opp i sin egen posisjon så på på mange måter så er det jo også lett å tenke på det som partiarbeid.
TROND: Ja. Altså det er ikke noe tvil om at han selv om han utleverer seg selv og alle sine verste sider om vi kan si det sånn så bygger han politisk kapital på dette og spesielt internt i eget parti så vil han jo få veldig mye klapp på ryggen for dette Å ja, så
VEGARD: jeg må jo jeg må jo si at jeg synes for det første så høres den partiskatten i Rødt helt horribel ut eh i mitt hode og så når de da har endt opp i den litt fleksible posisjonen at en fyr som Mimier som da gjør ganske mye mer enn partiarbeidet både for å profilere partiet og seg selv rett nok men det at de faktisk sier at vet du hva det vi driter i partiskatten på på akkurat den boka med en eller annen rasjonalisert begrunnelse må si jeg synes det er jeg synes ikke det er dobbeltmal moralsk engang
TROND: nei altså Altså jeg jeg tenker at bare fortsett på den linjen, kjære rødt. Bare fortsett den tankegangen helt ut.
ARNE: Mer av dette.
TROND: Mer av dette. Helt klart. Mye mer av dette. Dere kommer til å få en mye mye mer rasjonell politikk av det.
VEGARD: Kara, eh vi har et tema til vi skulle vært enigom i dag. Jeg tenkte jeg skulle begynne med noen anekdote. Jeg flyttet til Bergen i 2001 for å begynne å studere.
TROND: Ren galskap.
VEGARD: Flott, flott sommerdag. Eh og og liksom det første jeg opplever når jeg kommer til Bergen er at studentene demonstrerer studentene som jeg nå skulle bli en del av. Og jeg hadde akkurat fått mitt første sånn lån og stipend. Jeg tror det var 6000 kroner eller noe sånn. Og det dekket liksom husleie og litt øl og noe skolebøker og liksom jeg følte det var for å gjøre ingenting. Helt fantastisk. Og og så går jeg ut i gatene og så marsjerene gjennom gatene og med sånne skil som mer til oss, mer til jeg vil ha mer.
ARNE: Vi ville ha kaffe til konjakken.
VEGARD: Ja.
TROND: Mye vil ha mer og f*** vil ha flere.
VEGARD: Eh eh jeg opplevde det som fullstendig skammelig, fordi jeg tilfeldigvis visste hva min bestemor hadde i minstepensjon det eh det året eller noe før som var den gangen 88000 i året. Ehm så som student for å fly rundt og i hvert fall etter min erfaring drikke relativt mye øl og studere relativt lite så skal du ha bedre betalt. Og det er for skamlig at du skal kunne måtte jobbe ved siden av. Eh i år så har studentene eh igjen gått ut og sagt at an ut noe sånn som at de synes vel nesten du burde ha vanlig lønn for å studere, for det er jo så utrolig samfunnsnytt i det man gjør. Så har en kar som heter Milan Aran skrevet en kronikk i VG hvor han freidig våger å spørre om vi egentlig trenger disse studentene fordi de studerer veldig mye rart. Og spørsmålet hvis man skal spissformulere det er trenger fellesskapet å subsidiere flere tverrfaglige kjønnsforskere?
TROND: Altså hvor mange tverrfaglige kjønnsforskere får eller studenter - hvor mange de får jobb på bakgrunn av den kunnskapen de har vervet på universitetet. Og svaret på det er sannsynligvis null. Og er god så burde det kanskje også være null studieplasser. Eh, sånn jeg ser det. Altså vi vi har et problem i Norge med hvordan det studieplasser blir til. For istedenfor at man bruker altså markedet hvor hva trenger vi? Hva vi hva trenger vi av ingeniører, sykepleiere, elektrikere? Altså hva en det nå er, hvor mange vi trenger av det. Er ikke det som avgjør hvor mange studieplasser det skal da ieden så sier man dette er det veldig stor interesse for blant de som skal studere ergo så må vi ha mange studieplasser og så endner han man opp med en smal med mennesker som studerer sosial anropologi og skriver masteren sin i Brasil og kommer tilbake og føler seg ekstremt kloke og så fjerner de seg en jobb som vikar eller et eller annet hvor de jobber i skolefritidsordningen eller et eller annet sånt noe hvis ikke de er så heldig at de får et doktorgradsstipendiat og det er vel jeg vet ikke mange av hvor mange som får For det per år er det to tre stykker innenfor den linjen. Det er ingen andre det er ingen andre fag som det er liksom ikke noe det er ikke noe nevenytte. Det er ikke noe som kan skape noe. Det er ingen som er villig til å betale deg for dette her. Og i andre enden så ender vi opp med en sånn der helt sånn der overkvalifisert eller i apostrof overkvalifisert. Du må du må ha bachelor eller helst master for å få jobb på Kiwi. Det spiller ingen rolle hva den er i. Eh og det du kan være helt sikker på at han det er ikke en ingeniør, det er ikke en lege, det er ikke de som ender opp der. Men du ender opp med en masse mastermennesker som på ingen måte har ervervet noen som helst form for nyttig kunnskap de kan bruke til å skape noe. Og allikevel så skal vi finansiere disse studiene og gi de masse penger å leve av i mellomtiden. For meg så er det helt det er helt bak mål.
ARNE: Jeg har litt annen vinkling på det altså. Jeg tenker litt sånn altså jeg har tenker jo mye mer nøytralt på den på på dette her. Jeg tenker sånn at jeg går ikke rundt og vet liksom hvor mange tverrfaglig kjønns forskere du trenger eller sosialantropologer eller hvor mange eksperter du skal ha på fransk lyrikk eller whatever, ikke sant. Men men men det jeg tror da det er at det rett og slett er for billig å studere. Og så hvis hvis hvis folk hadde hatt hadde sett på det å studere som som en investeringsbeslutning, og så sånn at du tar en kostnad nå for å for å kunne tjene mer penger i fremtiden, så ville folk tatt mye mer rasjonelle valg. Eller la oss si at du har la oss si at du er superinteressert da i fransk lyrikk. Altså kanskje du tar tar det studie selv om det koster deg himla mye penger og du ikke kommer til å tjene noe penger i fremtiden. Og og på den måten så ville du ville du fått en markedsmekanisme som som fungerte og som som som gjorde at folk kunne velge akkurat hva de ville og så ville ville føre til at eller som som typisk ville lede som ved en usynlig hånd folk folk til å ta studier som som er som er nyttige for samfunnet.
TROND: Ja, altså helt klart altså hvis hvis hvis jeg skal velge hvis jeg skal velge så er det jo sånn at hvert eneste universitetet er privat og du betaler hele gildet selv og det er sikkert noen som ja men Og det blir helt umulig for folk å studere og bla bla bla bla. La meg bare universitet altså høyere undtannelse. Hvem er det det gagner? Jo, det er øvre middelklasse. Sånn i utet så bør det være det. Fordi når du har studert i mange år og kan mye, så bør du tilsvarende ha en høy lønn. Det er et marked. Men eh problemet er at det man ender opp med det er å si at den fremtidige middelklassen, de skal få en masse gratis studier som skal betales av hvem? Jo, det er jo egentlig så er det jo de som velger å gå ut i jobben når de er 18, 19, 20 år da og som da kanskje jobber i 10 år og betale skatt og så er det er de som finansierer studiene til de som skal tjene mye mer enn de etterkant.
ARNE: Ja.
TROND: Og det det er egentlig et helt baklengssystem.
ARNE: Å ja. Men jeg tror tror er veldig typisk for for det sosialdemokratiske Norge. Det har veldig mange ordninger som innebærer det at at å si folk som er relativt dårligere stilt de de subsidierer folk som er relativt godt stilt. Og det gjelder utdannelse ikke sant. Det gjelder det gjelder for så en så enkel ting som som det å bygge vei og liksom sånn såkalt ha den gratis Ikke sant? Altså du skal jo liksom ha råd til du råd til en bil for eksempel for for å ha ordentlig nytte av veien. Eh gratis skolefritidsordning, ikke sant? Altså altså du skal liksom ha råd til hus og og eh og bil og liksom sånn for for å kunne ha en familie for å få for å få unger, ikke sant. Og det det blir jo delvis betalt av folk som som er i en svakere økonomisk posisjon.
VEGARD: Norske systemet er liksom en sånn systematisk omfordeling fra arbeiderklassen og overklassen til middelklassen.
ARNE: Og det spørre er liksom sånn at at politikerne, jeg vil liksom gjerne gjerne peke på sosialdemokratene, de de er så himla redde for at folk skal ha skal få penger mellom henden, ikke sant. Altså også du skal ha sånn gratis ordninger sånn heller en heller enn at du eh hva skal jeg si, lavis hvis du tar skolefritidsordningseksempel, ikke sant? Du kunne eksempel som som alternativt så kunne du ha ha gitt høyere barnetrygd eller som alternativ så kunne du gitt skattelette, men nei du skal ikke det, ikke sant? Fordi at om folk har penger penger mellom hendene så kan de bruke dem på øl og det kan vi bare Det var
TROND: ja altså jeg vet ikke kanskje det er en id å senke alkoholavgiften i Norge. Kanskje det fører til at studentene slutter å klage for at da har de råd til det sitt altså det de er mest opptatt av.
ARNE: Å ja
VEGARD: så det den kronikken vi innledet med han Milan Ar han han skisserer jo en la oss kalle det en veldig sånn sosialdemokratisk tilnærming til å svare ut dette problemet da. Så det han foreslår er å øke støtten til studier vi trenger. Så for eksempel sykepleiere og lærere. Ja, det trenger vi. nominelt i og for seg fordi vi har skutt oss selv i foten sånn at vi selv med flest sykepleiere i verden så trenger vi fortsatt flere, men la oss ta det for hit la oss øke støtten der og senke den på eh i gåsetegn unyttige fag tanker
ARNE: det er klart har du hvis du har lar markedsmekanismen fungere så så så vil du få høyere lønn i i yrker som det er etterspørselret i så så og og jeg har ingen tro på at politikere er i stand til å vite hva hva hva man egentlig trenger og så og det går tilbake til det og det Jeg sa for litt siden, altså om du trenger sosialantropologer eller om du trenger eh flyingeniører, altså ikke vet jeg, men men jeg vet det at at markedet er i stand til å prise de tjenestene.
VEGARD: Og hvis du var et stort selskap som trengte flyingeniører,
ARNE: så ville jeg måtte betale for dem.
VEGARD: Du ville det. Og hvis det var for få av dem,
ARNE: så ville du utdanne dem.
VEGARD: Ja, ikke sant. Du ville jo begynt å sagt at du vet du hva, du kan få du kan få 182000 i året for å studere dette hvis du forplikter deg til å jobbe for meg i sju år etterpå.
ARNE: Og her tror jeg var inne på noe noe veldig interessant og det er noe som er ja hva skal vi kalle det litt litt sånn skjult i forhold til til spørsmål om utdannelse. Det det er jo det at det er viktig å ha en utdannelse i dag som som et sånt for å kunne signalisere at du er ansettbar og så at du du er i stand til å kunne gjøre en jobb da har du fått deg en bachelor eller master eller whatever ikke sant. Mens i et system der folk betalte for sin egen utdannelse eh så så vil så ville det være lett å se for for seg at private aktører for eksempel En arbeidsgiver ville ville betale for folks studier hvis de trengte den typen kompetanse. Du vil også se for deg at det ville være bransjerelaterte utdannelser som som kanskje ikke innebærer å gå seks år på universitetet, men som innebærer å å studere det ved siden av en vanlig jobb. Og jeg tror at det ville være en veldig mye bedre utnyttelse av samfunnets ressurser enn det det vi ser i dag. Og jeg tror tror veldig mange som studerer i dag, de er egentlig ikke så super interessert i i de fag de de stud på så jeg tror veldig mange rett og slett har lyst å fortsette russetiden seks år til.
VEGARD: Mhm. Jeg har jeg har jobbet i offentlig sektor i mange år og til og med med HR og har jo en sånn klar opplevelse av da at man legger ut stillingsannonser for eksempel med med alt for høye krav til kompetanse, ikke sant. Du skal ha mastergrad for å få en eller annen sånn der entry level eh saksbehandlerposisjon. Og så rekrutterer du det og så får du selvfølgelig kjempehøy turnover fordi at at folk ikke opplever at det er en et karrieresteg. Det er bare et sted å opp å oppbevare seg selv til man får en bedre jobb.
ARNE: Ja.
VEGARD: Så det er den ene siden av det sånn offentlig sektor bidrar i seg selv til å skape det der jaget. Spesielt fordi de er en så stor del av økonomien. Så ikke sant. Det er så mange av de ledige jobbene av den kompetansen som kan kjøpes inn som da stiller disse kravene fordi det offentlige setter den type regler rundt det. Til det punkt at de har gjort det så mye at de har begynt å ha egne kvoter for folk uten utdannelse at du må ansette minst 5% som ikke har noe utdannelse for at de også skal få en sjanse. Men men det er en sånn komplett absurditet i det. For det er et sånn der eh universitetsindustrielt kompleks.
ARNE: Ja.
VEGARD: Sånn universitetet eh universitetene, høyskolene, de som kontrollerer høyere utdannelse sitter på en måte med bokta begge endene fordi de både har et monopol på å utdanne og på å eksaminere. Så bare noe så enkelt som å skille eksaminering fra utdanning hadde jo vært en en interessant mekanisme hvor du sa at vi Hvis du er skikkelig flink til å få folk til å forstå et fagområde og utdanne dem på det, så bør du spesialisere deg på det. Og hvis du er skikkelig flink til å eksaminere og avdekke om folk faktisk kan det, så er det en annen greie. Men de bør jo definitivt ikke være i samme sekk.
TROND: Nei. Altså problemet når de eksaminerer samtidig som de utdanner, det er jo at alle insentiver tilsier at du skal la alle bestå. Eh altså en ting er at du har de offentlige universitetene som sånn teoretisk sett ikke ikke ikke har noe insentiv på det økonomisk. Men samtidig så er det sånn at altså Oslo universitetet konkurrerer jo med BI og alle disse andre private og allikevel fordi at de tilby jo mange av de samme studiene. Eh så er det hvis BI da begynner å liksom si at ok, vi stryker 35% av elevene våre vi fordi at det er faktisk bare det er bare 65% som kan det de kan skal kunne godt nok men siden BI på en måte bare er finansiert av studentene ikke finansiert fra altså av den andre siden av markedet da så har mangler de også det insentivet fordi altså det det er jo på en måte staten som finansierer disse også ved at de som begynner der de får altså de får skolepenger, de får ditt og datt og de får det de kan være på omskolering og det er NAV som betaler studieavisten ikke sant betaler for hele utdannelsen.
VEGARD: Men la oss tenke på en modell for det da fordi at la oss si la oss si vi skulle starte en eksamineringsinstitusjon skulle spesialisere oss på å eksaminere da vil jo en naturlig vei å gå vil er å begynne å snakke med næringslivet. Du går til Orkla og så sier du hva slags hva slags kandidater er det dere trenger inn, ikke sant? Og så får du med deg eh noen rekrutteringsansvarlig i Orkla eller et eller annet annet selskap og så sier du at du vet du hva, disse tingene ser vi at funker. Dette ser vi at det ikke funker. Eh forrige kull med kandidater som kom som besto den prøva, det funket ikke like godt som året før. Og så tilpasses dette over tid og du får en sånn mer og mer og mer spisset yrkesrelevant eh næringslivsrelevant utdannelse. Og så er jo spørsmålet da, er det BI eller Universitetet i Oslo eller Universitetet i Tromsø som leverer de kandidatene som faktisk klarer oss svare fleksibelt og godt på de eh stadig endrede kravene fra næringslivet. Og det hadde jo vært en interessant modell istedet for denne. Her har du en ferdig pakket mastergrad som heter sånn og sånn fra Universitetet i Oslo, der du har egentlig ingen reell innflytelse fra næringslivet eller arbeidsgivere eller andre ting. Det er bare en sånn akademisk grad.
ARNE: Så jeg tenker tenker litt sånn at for folk som virkelig brenner for faget sitt så så kan jo en hel sånn rent veldig ren akademisk utdannelse kan passe kjempefint. Jeg tror for veldig mange eh unge mennesker som som studerer i dag så hadde det vært mye bedre for dem og egentlig for samfunnet om de om de hva skal jeg si tok tok en mer på å si en utdannelse i gjennom gjennom jobben.
VEGARD: Mhm. Eh et lite eksempel på en sånn der jeg tenker at det går gal retning så sykepleiere har en Ikke sant? Du du tar en treårig utdannelse for å bli sykepleier og så blir du etter hvert ofte spesialsykepleier. Altså du har en eller annen spesialkompetanse på geriatri eller operasjon eller et eller annet. Tidligere så var det slik at du var sykepleier, ble ansatt på et sykehus og så får du en eller annen utdannelse, en eller annen spesialisering på sykehuset eller på et kurs over noen måneder eller et eller annet for å komme deg inn i en bestemt rolle. Så er selvfølgelig ikke det godt nok for sykepleierforbund og sykepleiernes interesseorganisasjoner og sånn fordi at Det har da lavere status enn mastergrad. Så nå har man innført at spesialsykepleier blir en mastergrad. Sånn at du må du må ta to år uansett.
ARNE: Mm.
VEGARD: Og det er på en læringsinstitusjon.
ARNE: Ja. Denne akademiseringen av egentlig ganske praktiske utdannelser, den er den er noe som spiser veldig mye tid, altså både for folk og for samfunnet som helhet.
TROND: Jeg har et jeg har et litt interessant eksempel på det som en sånn kuriositet eh som jeg kom over for ja, det var omtrent et år siden nå. Eh hvor det var en jeg skal ikke navngi noe offentlig institusjon, men de skulle ansette et en menneske som skulle ansettes i en administrativ stilling. Og de hadde egentlig drømmekandidaten eh som hadde all den bakgrunn og erfaring som på en måte var dette er liksom det vi trenger. Dette er det mennesket som kan jobbe og forstå hvordan altså forstå jobben og gjøre den på en effektiv og god måte. Og så kommer det og og det innledde samtaler og så kommer de til lønn og så er det sånn ja vi kan tilby Det kan betilbe 4500 000 i året vi for denne stillingen. Og kandidaten svarer nei takk. Eh, jeg tjener over 600 000 nå. Så dere må om ikke helt opp dit, så må dere i hvert fall i nærheten. Nei, det kunne det ikke fordi det manglet en mastergrad. Og da er det en lønstabell som sier at hvis du gjør akkurat den samme jobben, ikke nødvendigvis like bra engang, men har en høyere utdannelse, har den mastergraden, da kan vi betale deg 1500 000 til. Og insentivet da er jo da at enten så sier du nei takk til den jobben eller så gjør du følgende. Du tar den jobben og så melder du deg på universitetet og så tar du en eller annen bullshit mastergrad for det spilte ingen rolle hva det var og så gjennomfører du den og så og så går lønnen de opp som følge av det og det er jo det han hva heter han igjen han som ble kjent for å skrive mastergrad for folk og masteroppgaver det er jo det han sa veldig veldig mange av de som liksom kommer til han da det er folk som de trenger ikke dette til noe men de vil få mye høyere lønn av det så derfor så er det et rent økonomisk insentiv uten at det egentlig bidrar med noen noe som helst form for nytte. Mer lønn. Ja. Hvis jeg bare gjør dette studiet på å si og det spiller ingen rolle hva det er jeg kan ta det letteste studiet. Og insentivmodellen her er jo helt baklengs. Istedet for at man betaler folk for det de faktisk kan, det de faktisk produserer, altså kompetanse, så begynner man å betale folk for unyttige ting.
ARNE: Ja. Jeg tror tror det her er også et veldig godt eksempel på dette at det er rett og slett alt for mye sånn skjematisk grønnsdannelse i samfunnet, ikke sant. Så sannsynligvis så ville ting fungert mye bedre hvis du hadde tillatt en type eh variasjon i i lønningene som var som var slik at du kunne til tiltrekke deg det nødvendige talentet eller eventuelt hvis du ikke klarte å tiltrekke deg talentet så måtte du kanskje så kunne du kanskje betalt mindre.
TROND: Altså det skjer jo i privat sektor. I privat sektor så ser man jo støtte stadig folk som ne jeg har ikke noe utdannelse men han er han eller hun er dritg skikkelig peiling på det driver med og de får deretter lønn da og får de ikke det så blir de headhuntet og så får de bedre lønn et annet sted og så
ARNE: sånn er det
TROND: så flytter det seg ut. Men når man kommer inn i det offentlige så blir det sånn vi har et system hvor vi skal avgjøre lønn ut ifra en eller annen sånn helt unyttig kunnskapsdatabase hvor du har et papir på et eller annet som altså dritgod på astrologi. Ja. Nei, men det det kan vi vi kan bruke gi deg 1500 000 mer lønn for å føre regnskap på det. Altså burde jo ikke være vesentlig i det hele tatt.
VEGARD: Er sånn grellt eksempel eh der jeg jobber så er det en har med innvandrerbakgrunn som går og vasker. Og så kom du frem på et tidspunkt han er jo faktisk ingeniør, men fra feil land. Har ikke sjans til å få det godkjent i Norge. Så du flyr rundt og vasker. Men du har en reell kunnskap. Du har en reell kapasitet til å gjøre helt andre ting. Men det er bare det er helt umulig å komme seg inn i det norske samfunnet. Tenk hvis du hadde hatt en en uavhengig eksamineringsinstitusjon. Da du hvis du sier at du er ingeniør så kan du møte opp der sånn. Og så er det en eller annen eh form for test eller evaluering eller det vil selvfølgelig være ulikt i ulike fag. Er du matematiker så er det noe annet enn å være sykepleier. Men det må jo nødvendigvis tilpasses. Og kanskje noen tester varer i tre uker og noen varer i to timer. Men det at det er umulig å komme seg inn i det uten å møte opp på Universitetet i Oslo eller NTNU eller et eller annet i tre eller fem år for å dokumentere dette, det er altså et sånt ressursløseri. Det var vel en god beskrivelse av det universitetsindustrielle kompleks som vi skal ta patent på.
ARNE: Det får den si.
VEGARD: Du si at det var det for i dag.
TROND: Ja, hvis ikke noen har noe mer spennende å komme, så har vi kanskje lagd nok dagsår å høre på folk nå.
VEGARD: God time.
TROND: Ja, da sier vi takk for nå og så til neste gang. Salut.