Gi barna uran og juling før det moralske forfallet setter inn

Velkommen til Sidelinje, podcasten for politisk hjemløse.

Folk som ikke har kjent behov for å

filme alt som skjer i livet.

Og folk som er veldig glad for at

de ikke har blitt filmet når de har

gjort alt nydelig i livet.

Rundt bor i dag moralfilosofene Sørensen og Eidshagen

og meg selv Vegard Nøttnes.

En innsatsleder i politiet uttrykker sjokk over at

folk prioriterer å filme ulykker med mobilen for

å dele på sosiale medier.

Fremfor å gi førstehjelp eller rydde vei for

utrykningskjøretøy.

Det er da en tilskur effekt i dette.

Og kanskje kan det kobles til en eller

annen ansvarsfraskrivelse som følger av en velferdsstat som

passer på deg fra vugge til grav og

du har ikke noe ansvar selv.

Og så merket jeg meg jo at denne

var det kanskje brandlederen fordi det var en

ulykke på Oslo S hvor et menneske ble

påkjørt av T-banen.

Og det var alvorlig.

Og vedkommende blir bært ut.

Så står det en folkemengde som tar opp

mobilene sine og filmer.

Og denne brandlederen som øynevittne fra operativ side

av dette observerer da at folk står og

ler.

Og det er jo for middelalderene menn som

oss, og jeg kan hvertfall snakke for denne

middelalderene mannen, så er det jo helt sjokkerende.

Jeg har lyst til å stille et spørsmål.

Hva skal du med den videoen?

Jeg kan faktisk ikke skjønne motivasjonen heller.

Husker du det den var ute i vår

hagesketts med Disko-lystene?

Nei, dessverre.

Hvor de tre gutta er ute og de

har en egen forening for skolelystene.

Så de følger med på politiradio og så

oppsøker de ulykkessteder for å se på.

Og så blir vi veldig viktige på det.

Så de liksom sier i sånn intervju og

sånn at det er veldig viktig at folk

trekker unna og sånn.

Sånn at de som jobber med saken og

de skolelystene kan komme frem og få med

seg det som er viktig.

Og jeg får ikke sove hvis jeg ikke

får sett på ulykken liksom.

Og det var faktisk ganske morsomt.

Ja, det var det.

Forut for sin tid kanskje.

Det er et land med det.

Dette er jo 20-25 år siden de

laget dette.

Og så kommer du til i dag og

så får du dette.

Det er et eller annet moralsk forfall eller

manglende sosiale antenner.

Jeg så jo et sted som koblet dette

til at det er så mye skjermtid at

folk glemmer hvordan de skal oppføre seg med

vanlige folk.

Jeg er litt langt med det.

Jeg har jo litt andre teorier på dette

her.

Fordi jeg har jo hatt masse førstehjelp-

og skadestedsledelseskurs.

Jeg hadde på et tidspunkt så endte jeg

opp med, jeg tror det var 70 timer

med sånt nå i løpet av bare noen

måneder.

Og det var samme kursholdere.

Og det betyr jo at de også skjønner

at nå har dere gjerne lært HLR godt

nok, så nå kan vi kanskje gå litt

videre.

Og en av de tingene som er veldig

typisk når man kommer til et ulike sted,

det er at du har veldig mange passive

mennesker.

Folk står og ser på.

Og skal du ha de til å gjøre

noe, så nytter det ikke å rope på

dem og si, kan dere gjøre?

Fordi hvis det står tre stykker å se

på, og du er den fjerde som gjør

noe, og du roper opp og sier, kan

noen ringe ambulansen, eller kan noen sette ut

en varseltrekant, eller hva som helst, så vil

alle tre stå rolig.

De vil ikke gjøre noen ting.

Så du må si, du med den grønne

kapsen og felleskjøpedressen, du må identifisere de, og

så må du beordre enkeltvis.

Fordi når folk i sånne situasjoner tiltales som

grupper, så står de og ser på og

venter på at andre skal gjøre noe, fordi

de føler ikke selv at de er tilstrekkelige.

Selv om den oppgaven de skal gjøre er

kjempeenkel, og noe du kan få en toåring

til å gjøre, så blir folk passive.

Alle disse passive menneskene vet ikke hvordan de

skal følge seg, men nå har de fått

et kamera, og da har de noe å

ta opp, og ha i hånda, og fikle

med, og gjøre.

Da gjør de noe som de er trygge

på, og det er å filme.

Fordi det gjør de hele tiden.

To ting slår meg.

Ikke bare denne typen situasjon, men jeg tror

det er mange situasjoner som er slik at

hvis en tar opp en kamera og begynner

å filme, så følger gjerne folk rundt med

å gjøre akkurat det samme.

Det blir en form for tilatelse til å

ta frem kamera.

Ja, det er sånn «fear of missing out».

Jeg tror mange føler at hvis du ikke

har filmet det, da har det aldri skjedd.

Ja, det er den ene siden av det.

Det er noe dramatisk, og spennende, og voldsomt,

og det rammer ikke meg, men Gud hjelpe

så.

Kanskje det er morsomt å dele på sosiale

medier, eller kanskje jeg kan gjøre meg interessant

på å ha en interessant video som jeg

kan vise til andre.

Det var der du skjønte det?

Ja, jeg var der.

Da så du den ulykka, eller jeg var

der.

Statsveivesenet hadde faktisk en reklame ut om dette,

en sånn infotainment-sakk, som de la ut

i sosiale medier.

Den gikk en stund.

Den satte fokuset ganske bra på, fordi historien

var at det kommer tre gutter, og så

er det en ulykke.

Der er det politiet, brannvesenet, og helt alt.

De skjønner at han som er uforureket er

død, så de dekker han til.

Så disse tre kompisene står og flirer, og

ler, og filmer seg selv i selfie-modus

med han bak.

Så sender de det til kompisen, for å

fortelle «Kult, vi har møtt på en ulykke».

Når de sender, hører du det begynner å

dure i telefonen til han som ligger under

rakene, for da er det kompisen.

Jeg synes strengt tatt at den reklamen de

lagde var ganske bra.

Det var virkningsfølt, og veldig passende for den

situasjonen med Pols Loes.

Jeg mistenker at disse menneskene hadde hatt en

litt annen tilnærming til det hvis de sendte

det av gårde og fant ut at «jeg

sendte det til han som lå der».

Men denne passiviteten, den føler jeg blir ...

Altså, jeg tenker at hvis for 50 år

siden så var folk mindre passive enn det

der i dag, når det dukker opp nå.

– Mindre passive og mer passende.

– Ja.

– Fordi det var noen regler for folkesikk,

og noen sånne sosiale regler som gjaldt, som

brannlederen på stedet der som sa.

Det er litt rart å si, for det

er så banalt og så rett frem, og

så burde det være selvsagt.

Men det er liksom han fyn vi bærer

ut her, som befinner seg i sitt livskrise,

og så står folk rundt og ler.

Hva er det for noe?

Er dere gerne, liksom?

– Ja.

– Ja, men hva faen er det som

får deg til å gå dit?

Og så kan man si at det er

liksom det der skjermaspektet.

Det er et symptom på at vi forsvinner

ut av vår egen liv, og blir litt

sånn tilskuret, blir litt abstrahert ut og fjernet

fra det virkelige liv, og alt er ikke

på skjerm, så har det ikke skjedd, liksom.

– Det er en ting, en annen ting

er at det er veldig mange som sier

at journalister har beskyttet seg med kamera, og

måtte se det de ellers måtte se direkte.

Jeg tror den skjermen blir en slags filter,

en beskyttelse de har for seg selv, for

de måtte ta del i, eller ta innover

seg.

I stedet for å være opptatt av det

som skjer, så er man opptatt av telefonen

sin, selv om den filmer det som skjer.

Så jeg tror det ligger en del der,

at folk bruker telefonen, og den skjermen, og

det kamera, fordi det er en slags trygghetsgreie,

mer eller mindre.

Jeg tror det er et eller annet der.

Folk er ikke komfortabele med å være til

stede i det som skjer.

– Du får jo et filter mellom det

som skjer og deg selv, for du har

viftet med den telefonen mellom.

– Ja, jeg må innrømme at jeg er

mer på at det er noen grenser som

er viska ut, stendighetsgrenser, at alt som skjer

på skjerm er ikke virkelig, og så har

du en sånn, det er ikke noe virkelig

der ute, og disse grensene som man snakker

om, de er ikke der, og de er

i hvert fall ikke der for meg, og

så kan man bare ta seg til rette

inni denne krisen til dette mennesket som er

påkjørt av T-banen, eller inni en offentlig

situasjon der du kunne hatt et ansvar for

å gå foran med et godt eksempel.

– Begge deler er sånn, for jeg tenker

at det ene er konsekvensen av det andre

på en måte.

Hvor mye rart har ikke vi sett på

video på en eller annen skjerm fra forskjellige

deler av verden?

Det er ikke så lenge siden vi nærmest

live fikk se en fyr bli skutt i

USA.

Du ser det live før nyhetene har rekket

å trykke første bokstaven i artikkelen, så har

du allerede sett videoene i sosiale medier.

– Nå tenker du på Kierkegge.

– Ja, og beskyttelsen vi har imot å

se dette her, det er at vi ser

det på en skjerm, så det kommer nærmere

oss, fordi vi er langt unna, men jeg

tror effekten er stikk motsatt for disse menneskene,

sånn at når de er til stede, så

tar de opp skjermen, for det er en

beskyttelse, og når du i tillegg mangler anstendighet,

så gjør du det, eller disse menneskene gjør

det, og så tenker jeg at vi ville

kanskje gjort litt andre ting.

– Det er jo klart, det kan jo

være verdt å bare repetere det som alle

selvfølgelig egentlig vet, at hvis du kommer til

et ulike sted, så gjør du det du

kan, og hvis det er nok folk som

gjør det de kan, så er det bedre

å pelle seg vekk for å la den

som gjør jobben gjøre akkurat den jobben de

skal gjøre.

– Svaret er kjempeenkelt.

Det er bedre å gjøre noe og feile,

enn å ikke gjøre noen ting, for det

går alltid galt.

– Og så er det dette, jeg velger

å stå på min teori om moralsk forfall,

for i den Kirk-saken, så kjenner vi

alle, og vi har snakket om den Kaur

-videoen, som da ler av et bestialsk drap

på direkten, at det der sosiale antenner og

grenser og anstendighet er helt forsvunnet, og at

det bare er et element av det som,

ikke sant, det føles litt parallelt til den

der Oslo-S-saken, at dette enkelmennesket betyr

ingenting, det er mine følelser rundt det, og

min my excitement, og hvorvidt jeg synes det

er underholdende eller ikke, og det blir en

sånn forflatning av samfunnet, av hvordan vi interagerer

med hverandre, og en sånn, ja, hadde jeg

vært KRF'er, så hadde jeg vel begynt

å snakke om noen menneskeverd her, men det

er nesten så det føles passende.

–Altså, verden begynner å gå galt av sted,

når vi begynner å vurdere KRF.

–Ja, det er klart.

–Nei, skjerpings, jeg har ikke troen på at

det er våre lyttere som står med kamera

og filmer, men si gjerne skjerpings til de

dere ser i Hjørnet, kansene for at en

av dere får den anvendingen er stor.

–Ja, den er det.

–Ja, og så er det dette med samfunnet

som, hva skal vi si, abstraherer bort ansvaret

for eget liv.

Så det var, alle har jo sikkert hørt

om det, på 50-tallet så var det

sånne radioaktive leker.

–Ja, ja, det husker jeg jo, det var

en skummel greie.

Altså, jeg har bare hørt om det, jeg

er ikke så gammel at jeg har vært

i stedet.

–Nei, du var selvlysende, og du kan være

den lille atomkjemikeren, og du kunne gjøre mye

artig med det.

Og det var jo objektivt farlig, men samtidig

så kan man jo si at det var

noe sjarmerende med at man ikke var så

fordømt opptatt av at det skulle være støteputer

på absolutt alt en unge fikk tak på.

–Ja, det er klart, også akkurat i tilfellet

med å gi barn uran, så er det

klart at det er litt sånn at i

rett prospekt så var det kanskje ikke en

så kjempegod idé, selv om –Der kan vi

ha en diskusjon.

–Selv om det var noen gode pedagogiske hensikter

som lå til grunn.

–Ja da, og man visste ikke bedre, og

det bare er bra.

–Men jeg tror jo vi opplever at det

å se en lekeplass eller en barnehage i

dag er litt annerledes enn da vi vokste

opp, og det er jo ikke så jævlig

lenge siden.

–Nei, ikke veldig.

–Men det var ikke noen gummimatter under husk

av mi da jeg –Nei, altså vi er

med i generasjonen som kom dere ut, og

så fikk vi finne vann i en hageslange

hvis vi var tørste i løpet av dagen,

og så fikk vi lov til å komme

inn igjen der det ble mørkt.

Jeg har sett mye videre om akkurat det

faktisk, hvordan var egentlig barnetiden som barn på

80-tallet, ikke sant?

Gen X.

Det er jo litt det, vi måtte ut,

vi hadde ikke noe nettbrett.

Vi var ute, altså det hjelper ikke å

beskytte oss i barnehagen.

–Hva er det dere i 70-tallet har

for å få barn?

–Det kan godt hende at han er vel,

jeg husker ikke helt når den generasjonen går

ut.

–Typisk født før 1980 så er det vel

gjerne Gen X, som er litt midt halvenden

da.

Han er litt mer sånn midtig kan det

stemme.

–Han er egentlig en av de som bare

jaget oss ut døra så at dere fikk

lov til å komme inn og spise og

drikke.

–Han var storebroren som hadde de spennende lekene

som vi fikk vann på.

–Dessverre fortsatt ikke uran.

–Nei, uran var nok til det liksom.

–Ok.

–Nei, men ja, bomull og risikofjerning i alle

ledd i livet, fra bygget til grav, er

det noe av det som bidrar til denne

fremmedgjøringen til det virkelige livet.

Jeg har ikke noe ansvar for dette livet

jeg går rundt og ser ut fra.

–Vil du ha det faglige svaret?

–Ja, en psykolog jeg hørte på for noen

år siden forklarte at barn utvikler empati ved

å på en måte oppleve skade seg, slå

seg, få vondt og så videre.

Så når man beskytter de fra alle mulige

sånne ting når de er veldig små, så

at de aldri skader seg, aldri slår seg,

så utvikler de heller ikke de empatiske evne.

Det kan vel, det kan jo stemme godt

overens at ved å pakke de inn i

bomull så har de ikke empati nok til

å legge vekk det kameraet når de ser

en ulykke i etterkant.

–Make sense.

Ja, altså hvis du aldri har opplevd å

få deg vondt så er det vanskelig å

sette seg inn i at noen andre har

vondt.

–Det er nettopp det.

Dette er vist noe som starter veldig tidlig,

så det å la barna og dette ned

og slå seg litt og kanskje brekke en

arm er altså, det er ikke bra å

brekke en arm, men det har noe å

si for hvordan du blir som menneske senere.

–Ja, jeg synes at det var en psykologisk,

akademisk psykolog som heter Skinner, som var en

mer sånn radikal behagelig jurist og han hadde

en sånn teori om at han gav ut

bøker på siden av sånn som hadde vært

litt mer politiske.

Han ville gjerne lage et sånn samfunn der

som var veldig sånn polstret av at folk

ikke skulle få noen traumer og at alle

skulle være ivaretatt.

Jeg har liksom mistenkt om at det der

–Gå og spiser med bjelleringer.

–Det er godt å vite av motene altså.

Heldigvis.

Nei, så tilbake.

Oppsummeringen må jo bli at om vi slutter

å være sånn snill med å beskytte barna,

begynn å slå dem i stedet.

–Mer juling enn mat.

–Ja.

Men det finnes jo flere typer moralsk forfall.

Amrit Kaur.

–Ja, vi var inne på henne.

Hun faller stadig nedover enda dypere.

Jeg vet ikke om hun har falt dypere

eller om hun bare har klargjort hvor dypt

hun har falt.

–Hvor hun har vært hele tiden.

–For nå er hun jo ferdig med å

være medlem av Røde Ungdom fordi hun er

hun vil ikke vinne frem via parlamentarisme altså

via demokratiet.

Hun er revolusjonær.

–Kommunist på ordentlig, liksom.

–Ja, ekte kommunist.

Jeg synes det er veldig rart å være

et sånn type 1,60 høy som veier

42 kilo inklusive iPhone og tenke at jeg

ønsker et voldelig opprør.

Fordi det er en match du taper, liksom.

–Ja.

Og det å ønske seg et voldelig opprør,

det er jo litt sånn, hvis vi var

inne på det her med hvordan folk reagerer

på ulykker og sånn.

Det er jo litt en rar ting å

ønske seg.

–Ja.

Snakke om å ikke være til stede i

eget liv eller i den verden man lever

i.

–Sånn.

Og så historien viser jo at sånn skal

du ta på alvor, ikke sant?

Når folk snakker om noen der som driver

sånn voldsromantikk og sånt, ikke sant?

–Det er en grunn til at hennes forgjengele

ble overvåka ulovlig kontinuerlig.

–Jeg tenker jo at Dan Butchoy og Subjekt,

når de på en måte forsøkte å latterliggjøre

meg for at jeg ikke ville bidra til

å betale lønn til...

–Amrit.

–Så føler jeg at de skiller av å

svare ut dette, faktisk.

–Og så kjenner jeg jo at jeg har

en viss sympati for 22 år og kjukke

hue, liksom.

–Ja, men faen, det er grense for kjukke

hue, da.

–Og så slår det meg.

Jeg nevnte vel at det var en sånn

Dagsnytt 18-sending, eller debatten, eller hva, ikke

sant?

Og så hadde de dratt inn ordføreren i

en eller annen surenheddal eller en eller annen

industribygd som skulle uttale seg om, jeg vet

ikke om det var kjernekraft eller hva for

noe, det er et eller annet.

–Ordføreren er 22 år.

–Ja, stemmer det.

–Men vi som er veldig liberalistisk handlagt, vi

skjønner jo at det er individuelle forskjeller utover.

–Ja, og til de grader.

Fordi jeg tenker, ordfører på 22 år, du

må se et røyne på han, det er

liksom et barn som sitter der, og han

er ordfører i bygda.

Det er helt useriøst, hva er dette de

holder på med?

Og så er det jo arbeiderpartiordfører i bygda,

ikke sant?

Og det er jo liksom, hadde det enda

vært et sånn ikke-statsbærende parti.

Men det er liksom, han har gått gradene

i arbeiderpartiet og endte opp med å bli

ordfører i bygda hans, og så begynner han

å snakke og så er det, ja ja,

det er litt talking points og proff og

alt det der, og så får han noen

spørsmål, og så svarer han jo på beina,

han svarer modent og fornuftig og reflektert og

liksom alt er i orden.

Hadde du ikke sett røynene hans og ikke

hørt hvor gammel han var, så hadde du

tenkt at dette var en sånn arbeiderpartiordfører på

52 som alle de andre?

Det var mine fordommer som møtte seg selv

litt i døra.

Samtidig så har jeg en eller annen mil

vilje til å være sympatisk innstilt overfor Kaur,

fordi hun jo bare er 22 år.

Hun er jo et barn.

Jeg tror hun forblir et barn og det

spiller ingen rolle om hun er 22 eller

32 eller 52.

Jeg tror ikke hun kommer lenger.

Beklager.

Der tror jeg det er stygt å si

det, men andre issues som gjør større utslag

er at hun burde aldri fått noen rolle

i det offentlige.

Eller i subjekt, men ok.

Roderingsedden til Danby, for den er ikke helt

100 hele tiden.

Nei, vi synes det ville vært litt artig

det.

Ja, men da er jo spørsmålet om hun

andret er et resultat av denne ansvarspulveriseringen som

ligger i det vuggete gravstaten og det er

liksom, jeg har aldri hatt ansvar for noe.

Ingenting har gjort vondt noen gang.

Jeg har aldri måttet ta ansvar for noe.

Alt er en lek på skjerm, og det

finnes ikke i virkeligheten, og jeg kan mene

hva jeg vil, og jo drøyere det jeg

sier det her jo flere klikk får jeg,

så jeg har blitt reinforced til å le

av Kirk Drape eller å filme fyren som

har påkjørt av D-banen, og at det

bare er et resultat av et sånt konglomerat

av uheldige omstendigheter, jeg vet ikke.

Det har åpenbart ikke påvirket denne ordføreren oppe

i bygda like mye som han retta.

Det kan hende at det er et utslag

av sunt bonde, vet du.

At er du vokst opp på bygda, så

har du på en måte vært med fra

barnsbena, og da har du ikke levd i

en sånn tøyseverden som man kan mistenke av.

Kaffe, latte, drikkende, liberale lite i urbane byrom.

Litt sånn senterpartist.

Senterpartiet har en rolle, sier du.

Ja, helt klart.

Ja, ja.

Skal vi si at det var det?

Kanskje det var det.

God dag, folkens.

Ha det.

Takk for at du hører på Sidelinja podcast.

Vi vil gjerne noe bredere ut, så hvis

du snakker om oss, deler oss, eller anbefaler

oss i podcastappen din, så er det høyt

verdsatt.

Hvis du heller vil snakke med oss i

form av ris eller ros, kritikkforslag, spørsmål eller

noe annet, så finner du all kontaktinfo på

sidlinja.transistor.fm