Etterspørselen etter offerroller fortsatt sterk

Velkommen til Sidelinje, podcasten for politisk gjemløse.

Og for rasistiske antirasister.

Rundt bordet en Trond Sørensen med litt sånn

hvitpulver rundt nesa, og meg selv, Vegard Agnes.

Bare sånn at ingen skulle tro noe feil

nå.

Jeg drev ikke, og jeg imiterte Abidra Hadja,

altså.

Det skulle tatt seg ut.

Ja.

Han er nesten en abonnerer, er han ikke

det?

Jo da.

Jeg har sett hans podskassa og søppelkassa noen

ganger, jeg har til og med snakket med

ham.

Han står og kaster et valkfleske til venstre

i søpplet etter valget.

Og du komplementert den med...

Jeg pointerte det.

Jeg pointerte med at det er dette valkflesket

som ryker.

Han spilte, han tok bøkene, det skal han

ha for.

Sånn er det.

Du, det er jo folk her i verden

som blir ekskludert og jaget ut av offentligheten.

Ja.

Fordi debattklima er så vanskelig.

Debattklima, kodord for mye mot sånn her kipt.

Så vår ambisjon er å komme oss litt

bak de mest emosjonelle overskriftene.

Og så er spørsmålet, hva er dette dyret

egentlig?

Det vi snakker om er en dame som

heter Nancy Hertz, som varsler om at kvinnestemmer

forsvinner fra debatten i Norge på grunn av

hets.

Ja.

Og så ble det en liten kjedereaksjon ut

av det.

Ondskapens første, Kjetil Rolnes, kritiserte det for manglende

empirisk grunnlag.

Kjell Erik Eilertsen var litt plompere enn som

så.

Det har jo skjedd før også, at Eilertsen

den sene kvelden har formulert seg lite sympatisk.

Det ble mer personangrep enn debatt.

Men jeg tror for så vidt også at

han på en måte mener det han sier,

men at han selvfølgelig sier det veldig hardt

og brutalt.

Ja, og så er det vår omtalte venn

Abid og din nabo, Abid Raja, som kunne

konkludere og fortelle hele verden at alt dette

var dønn helt rent rasistisk.

Ja.

Skal sies at svaret har fått på det,

skal vi ta det med en gang.

Fordi det er Kjell Erik Eilertsen som, da

finner han virkelig frem klikstypene på tastaturet sitt

og firer av et innlegg hvor han tagger

Abid Raja og forklarer at nå skal du

lukke igjen.

For det første så var ikke dette rasistisk.

Og så argumenterer han for så vidt for

det.

Og det er fair enough, men så sier

han, men jeg synes heller du skal fokusere

på følgende.

Og så lister han opp.

For det første så er det, altså, på

en del steder som du og dine venner

har hatt fest, så kalles det bare for,

åpenbart det har vært snowparty, altså kokainfest.

Så du må slutte å bruke kokain.

Så det er liksom bestilling nummer en, det

er at du er ordentlig hardt på å

cola kjøre.

Jeg tenker at du bør ha relativt gode

kilder på det, for å si sånt.

Det merker jo at det er ingen som

sier det om Etemarit.

Nei.

Der tror jeg kanskje jeg har mer, jeg

har ikke tenkt på Abid Raja som det.

Men han gir seg ikke der da.

Han gjorde ikke det, gitt.

Nei, han hadde noen flere greier.

Det skal sies at kokainbeskyllingen kommer i første

linje her.

Men så gjentar han det hvor han punkter

det opp.

Og da er punkt nummer en.

Betal hotellregningene dine.

Det er patetisk at en stortingsrepresentant snikker av

for en regning i et slik omfang, at

du har svartet listet hos minst en hotellkjede,

og må forholdsbetale for å i det hele

tatt slippe inn.

Pinig for venstre, pinig for stortingene.

Påstand nummer to er at Abid Raja er

en kjurad, litt som Bjørnar Moxnes utgaven.

Og nummer tre er å holde seg unna

tunge kriminelle.

For han mener da at Abid Raja omgås

tunge kriminelle.

Og deretter så pointerer han dette forsoningsmøtet han

hadde med sin voldelige far i Pakistan, og

i et bryllupmelje med en utviklingshemmet norsk jente

og hennes fetter.

Og at han var med å legitimere dette.

Han og VG.

Ja, han og VG.

Det er mulig at det går mye kokain

i VG også, for Eilertsen er igjen på

at det er, altså det er veldig mye

kokain i det tillegget, sier Erik Eilertsen.

Jeg tenker at det der er mye drøye

påstander.

Det er det i og for seg.

Jeg vet ikke hvor gode kjeller Eilertsen har,

men...

Jeg tenker at hvis du skal legge frem

de kjellene, eller legge frem en sånn påstander,

da bør kanskje du følge med noen bevis,

eller i hvert fall veldig mange indiser i

hver slengd.

Du kan ikke fyre av det der uten

å levere kvittering på innholdet.

Nei, det er en side av det.

En annen er at jeg ikke er sikker

på om det er vår business om folk

bruker kokain eller ikke.

Men for noen som er lovgiver, så skjønner

jeg jo at det er et diskusjonstema.

Ja, altså det skal jo sies.

Det er veldig naist å tenke at ingen

politikere bruker kokain, for det var jo noen...

Det er vel ingen som tenker.

Nei, men hvis vi peker på noen og

sier at jeg tror det er nei, da

blir det gærent.

Det er ikke lov.

Nei, nei.

Jeg lukter jo at dette kan bli mer

oppvask senere.

Men det er egentlig det som ble det

som baklegs inni denne saken her.

Og det starter jo da med dette som

du fortalte om, dette innlegget hvor det er

så vanskelig å være kvinne og beningsbærer.

Ja, det er gitt.

Og dette kommer fra en jente som i

nallera 25 rykket inn som rådgiver på Stortinget.

Eller om det var sekretær?

Ja, hun herts.

Nancy Hertz.

Og så er spørsmålet her, dette er jo

veldig mye som tyder på at dette er

hennes pathos oppfattelse.

Ja, og det var vel beskyldningen fra Rolnes

også.

Det er en følelsesbasert analyse.

Men hvordan ser det ut i virkeligheten?

Det finnes jo gjerne noen tall for sånt

nå.

Det skulle man jo tro.

Ja, vi har jo litt tall her.

Jeg vet ikke helt hvem som har forsket

på dette, men Medietilsynet har i hvert fall

en rapport om netthets og yttringstrygghet fra 2024.

Og da er det noen kategorier.

Eksponering for hets.

16 prosent av menn, 11 prosent av kvinner

siste seks måneder.

Så menn hetses mest.

Emosjonell påvirkning.

42 prosent av kvinner blir trist i leie

mot 20 prosent av menn.

Kvinner selv rapporterer høyere grad av emosjonelt ubehag

ved samme type yttringer.

Tilbaketrekking, altså det at du trekker deg ut

av det offentlige rom, slutter å delta.

Der er det ikke en kjønnsfordeling.

Men undersøkelsen viser at 16 prosent har meldt

seg helt ut, vil ikke delta i debatten.

Og 33 prosent er blitt mer forsiktige.

Ja, skal vi gå gjennom de der grenene

litt først?

Men mind you, det er alle grupper.

Det er ikke kvinner.

Nei, for det er et eller annet.

Det slår meg at her er det noen

kjønnsforskjeller som er mer sånn typiske for kjønnene

som slår ut enn noe annet.

Fordi når det er 16 prosent av menn

mot 11 prosent av kvinner som sier at

de har opplevd hets siste seks måneder, mens

det er 42 prosent av kvinner mot bare

20 prosent av mennene som da har blitt

trist i leie av det.

Så det handler om hvordan vi håndterer og

møter på det som vi opplever som om

det er hets eller om det bare er

veldig hale diskusjoner og et eller annet, ikke

sant?

For jeg tror nok at veldig skarpe diskusjoner

også kan oppfattes som hets hvis de blir

mange nok.

Så det er liksom den der selvopplevelsen og

selvrapportering av hva som er hets, det er

en vanskelig definisjon i seg selv, ikke sant?

Hva er det egentlig?

Hvis en sier til deg at nå tar

du feil, så er det kjipt.

Men når hundre stykker sier det samtidig, så

føles det litt som hets.

Ja, eller hvis den ene personen sier det

igjen og igjen og igjen og igjen og

igjen.

Spørsmålet er om man tolker verden likt, ikke

sant?

Så er det når 16 prosent av menn

sier A og 11 prosent av kvinner sier

A, snakker du om den samme A-en.

Hvem vet?

Det får man tro at det er noe

sånn metodologisk fornuftig i denne undersøkelsen.

Og så hvor trist og lei må du

bli for å klassifisere deg som trist og

lei?

Der tenker jeg kanskje at terskelen er lavere

for kvinner enn for menn, bare sånn som

jeg opplever.

Typisk.

Jeg tror det er lettere for en kvinne

å si at jeg er nedfor i dag,

enn å si det som mann.

Ja.

I hvert fall intuitivt fra mitt åse.

Hvis du ser på kjønt forskning av det,

så er jo ikke det du sier nå

er noe som går imot noe i hvert

fall.

Jeg tror kanskje den bekreftes ganske greit av

de som bruker tid på å forske på

sånt.

Problemet her er jo at det er så

lett å gå ut i offentligheten som hun

her sier, og så sier hun bare at

det er helt umulig å være kvinne i

dag, for det er så mye hets og

fanskap.

Og så er det lille du har av

empirisk grunnlag, sier at det er jo faktisk

verre for menn.

Ja.

Er det da et problem?

I så fall.

I så fall er det liksom, hva er

problemet?

Da må vi definere om problemet er et

problem som rammer kvinner, eller er det et

problem som rammer alle?

Men mindre da.

Man kunne jo tenkt seg at pressen, for

eksempel, var en sånn vaktbykje for empiriske fakta.

Ja.

Og faktisk passet på litt annet.

Nei, nå er det en påstand som går

ut her sånn, og vi har journalister som

følger med på dette, og grunnlaget sier faktisk

noe annet.

Men det er ikke redaktørstyrte medier som går

ut og korrigerer.

Hvis jeg til Rolnes og Eilertsen, ja, Eilertsen

er vel redaktørstyrt for tiden.

Ja, han er, ja.

Jeg vet ikke om han er så veldig

redaktørstyrt på kvelden.

Ikke på Facebook-veggen sin.

Nei.

Men greia er at det er liksom, jeg

er ikke så veldig imponert over det der

masse om redaktørstyrte medier da.

Fordi jeg tror det er tenkende mennesker som

tør å si det de mener.

Nå er du veldig konspiratorisk.

Det fikk jeg beskjed om, det her tiltrykket.

Å?

Ja, fordi det å være litt sleivet i

omtalen av, hvis man er sleivet i omtalen

av redaktørstyrte medier, så er man per definisjon

i konspillene, fikk jeg beskjed om.

Å?

Ja.

Det skulle vi visst før vi begynte å

lage podcast, da.

Ja, heldigvis er vi redaktørstyrte på et øyeblikk

i år.

Ja, ja, det er godt.

Hvis ikke så hadde vi jo dette gått.

Da er vi bare to redaktører her i

dag, da.

Ja, men vi har jo noen redaktører som

kommer med innspill.

Vi har redaktører på baksida også, ja.

Ja, ja.

Nei, men jeg vet ikke, jeg bare synes

det er så mye av den offentlige samtalen

som er så dum, fordi det er sånne

ting som dette får slippe til, og det

er ingen kvalitetskontroll av det, og den debatten

som kommer rundt det, fordi det er så

politisk korrekt å si det hun sier, så

blir det liksom ikke, det blir bare nevnt

i offentligheten enn en gang, så blir det

mer del av et sånt sannhetsbilde, og så

er ikke alle som leser Rolnes og alle

som får med seg Eilertsen og sånn, så

er jo ikke, dette kommer jo ikke inn

på Polkvart og Dagsruinen, liksom.

Nei.

Så det er jo ingen over 65 som

får med seg dette.

Nei, altså, Kjell Rolnes var veldig populær å

ha med på folk på sitt politiske kvarter,

og Dagsnytt 18 og alt mulig sånt, og

han begynte for seg selv å begynne å

lage seg oppstekk.

Har ikke sett han invitert siden.

Nei, nei, nei.

Skriver i Spalte for Dagblad, alltingen han gamle

dags.

Ja, da.

Men det er bare at nå har han

blitt ulydig.

Han er jo redaksør for seg selv, og

det er ikke like greit.

Var redaktør ustyrt.

Ja.

Nei, sånn kan det gå.

Men det er jo potagelig da, at hvis

menn faktisk hetses mer, hvorfor er det bare

kvinner som rekker opp hånda og skråler om

at de forsvinner fra offentligheten?

Det tror jeg vi kanskje kan forklare på

et eller annet nivå.

Tilbake til kjønnsforskjeller.

Menn har litt tjukkere rustning og bryr seg

litt mindre om at noen slenger med lepatid

i.

Kvinner har sterkere følelsesmessig reaksjon på det enn

det menn har.

Ganske sikker på at det er...

Ja, så spørsmålet er jo om yttringstrygghet.

Er det et legitimt behov man kan komme

til torges med?

Trygghet for hva?

Jeg tenker sånn at det er helt trygt

å ytre seg så lenge ingen kommer etter

deg, tar deg fysisk eller går etter jobben

din eller noe som helst.

Bare du ytrer seg og så får du

alt annet du får.

Det gjør ingen skade på deg.

Anten at det var kjipt å lese, men

i verste fall så kan du dritgjort lese

det.

Så er ikke dette et problem.

Nei, og da begynner det å føles litt

som en eufemisme for retten til ikke å

bli motsatt.

Ja.

Det er jo ikke noe gøy å bli

motsatt.

Så er spørsmålet da, Trond.

Hvordan påvirker det den demokratiske styringen av samfunnet

vårt dersom ett av to emosjonelle reaksjoner blir

styrende eller to ikke er akseptert i det

hele tatt?

Det er liksom litt vår verden da, at

vi ville sagt at det der er helt

useriøst.

Slutt å suttre.

Men saken er bare mennesker er ulike, ikke

sant?

Vi er demokrati, så det er liksom alle

har en stemme inn og alle har en

steke i samfunnet.

Hvis folk legitimt lar livet sitt styre seg

følelser så er det jo ikke helt urimelig

at det kommer til uttrykk politisk også.

Politikk er jo nedstremt for kultur og hva

folk mener.

I hvert fall på et visst nivå.

Og da blir det jo følelser som styrer

politikken, ikke rasjonaliteten.

Nei, men du kunne jo hatt den, opplysningstida

er jo et eksempel på at kulturen kan

fremme rasjonalitet.

Ja.

Så det er jo ikke gitt at det

går å bare slå den ene eller den

andre veien.

Men det er bare sånn, jeg tror vi

er ganske tydelige på nå at dette er

at du føler at det er sånn, er

ikke nødvendigvis styrende for om vi andre tror

at det er sånn.

Jeg tenker bare sånn, ja det var nok

sånn i opplysningstida, men jeg tror kanskje at

de menneskene som levde den gangen var litt

mer emosjonelt hardføre.

Er det en måte å si det på?

Ja, hvis du vet at du skal dø

av alderdom når du er 37, så er

det…

To hell with it.

Så får du en annen holdning til.

Ja.

Neida.

Nei, men spørsmålet er hvor, på den ene

siden, så i et offentlig ordskift, i en

rasjonel debatt og sånn, så er det litt

vanskelig å forholde seg til folk som er

følelsesstyrte, eller følelsesbaserte i argumentene sine.

Fordi det er umulig for andre å diskutere

det, ikke sant?

Det er dårlig debattteknikk.

Fordi da må jo andre senke seg ned

på samme nivå og si at «Ja, men

jeg føler det annerledes».

Ja, og så blir det et problem, for

det å sette seg inn og forstå andres

følelser, det er egentlig en helt umulig øvelse.

Ja.

Skulle du ikke sett, av og til så

endrer de seg også.

Ja.

Bare for å spise lunsj, vet du, så

er du…

Bare for å minne gode steder.

Det heter jo dette med empati versus sympati.

Ja.

Charlie Kirk var jo veldig på det at

empati er ikke en fin greie, fordi det

man sier da er at «Jeg føler det

du føler».

Ja.

Og forstår akkurat hvordan det kjennes ut, mens

i realiteten er det ingen som gjør det.

Eller det hadde vært usunt hvis du gjorde

det, eller et eller annet sånt.

Det er mer et sånn intellektualisert poeng.

Ja.

Det er greit nok det, og da blir

det litt sånn mote å snakke om empati.

Poenget hans er at sympati er en som

står utenfor og har medfølelse med.

Ja.

Ikke sant?

At «Jeg ser din lidelse og anerkjenner den»,

eller et eller annet sånt.

Mens empatien liksom er at du føler lidelsen

i deg selv og ditt eget hjerte og

din egen person.

Og at det blir litt voldsomt.

Ja, og det tilsier jo at alle følelser

blir multiplisert veldig mange ganger da.

Ja.

Nei, men ikke sant?

All debattteknikk tilsier at man skal holde seg

unna emosjonelt baserte argumenter.

Og vi lykkes jo heller ikke alltid med

det, ikke sant?

Men det handler jo om at de er

umulig å forholde seg til.

De er ikke konstruktive deler av et offentlig

ordskifte.

Fordi du kan følge hva du vil, og

det er ikke noe å diskutere.

Hvis du følger det, så får jeg ikke

ro på det, Trond.

Nei, det går ikke det.

Men da er det ikke noe vits i

at du går ut og sier «Ja, men

jeg følger det».

Fordi, ja vel, men jeg føler noe annet,

liksom.

Og så sitter vi der da.

Vi ser hvem av oss som er flest.

Ja, og den som klarer å multiplisere sine

følelser flest ganger er den som vinner.

Ja, men det er det gjerne du har

sånn da.

Og så, ja, skal vi si at denne

responsen til Eilertsen heller ikke var helt inertier.

Nei, men spørsmålet er, altså, og her må

vi skille litt.

Spørsmålet er om den er rasistisk.

Og neste spørsmålet er, er Eilertsen rasist?

Og så tror jeg jeg kan svare «Nei»

og «Ja».

«Tja», om jeg kan si det sånn.

Ja, altså, jeg vet ikke noe om Eilertsen

er rasist eller ikke, men at den, la

oss ta uttalesen hans første.

Han sier noe sånt som at «Du kan

pelle deg tilbake til landsbyen der besteforeldrene dine

kommer fra, hvis du ikke liker deg her».

Ja, og det var jo det som fikk

Abid Rajah til å eksplodere.

Ja.

Fordi det var regnspikket rasisme.

Ja, det er en retorikk brukt for å

dehumanisere.

Ja.

Men det er det jo egentlig ikke.

Nei.

Dehumanisere da er faktisk noe annet.

Men ok.

Høflig er det ikke.

Nei, høflig er det på ingen måte.

Men jeg tenker slik at Eilertsen, der er

Eilertsen kommet fra da, hvis jeg skulle sette

meg inn i, prøve å sette meg inn

i det stålstedet.

Det er at, vet du hva, vi lever

i et demokrati med ytringsfrihet, bla bla bla

bla bla, vestlig rettsstat, alt.

Og hvis du er mot alt dette, vet

du hva, da passer ikke dette samfunnet for

deg, og da synes jeg du skal forlate

det.

Det er det samfunnet jeg vil ha.

Og det er det samfunnet jeg vil beskytte.

Og det er jo implikasjonen her da, på

et sånt samfunnsstrukturnivå, at det er ikke bare

å komme hit og forandre samfunnet fordi du

ikke liker det.

Nei.

Og det er noe greit nok.

Og så er vel også rollen jeg smer

på, at dette var kanskje hakket over grenser

liksom, som det er unødvendig.

Det finnes bedre måter å angripe deg på.

Ja.

Og det må jeg jo si at jeg

er litt enig i.

Jeg tenkte jeg skulle svare på mitt tja,

hva angår Eilersen.

Jeg tror ikke han er rasist, men jeg

har sett han komme med kommentarer litt ut

på natta, som vel går innenfor respekt til

rasisme.

Ja, det er mer som bor i hans

hjerte enn bare det som kommer ut på

dagtiden.

Ja, og jeg tenker slik at det å

komme med en kommentar som om dette er

innenfor rasismespektet på et eller annet nivå, betyr

ikke at du nødvendigvis er en regnspikt rasist,

men at du innimellom har de tankene, ideene.

Og så er det litt sånn avhengig av

hvordan du definerer rasisme og sånn da.

Ja, og så er problemet med dette, som

egentlig så må man bare slutte å kalle

folk for rasister nå, fordi det er blitt

så vannet ut hele begrepet.

Så synes jeg det er litt tåpelig av

Radja som politiker å fly rundt og kalle

folk for rasister, fordi han lever nå i

denne oppmerksomhetsøkonomien selv, og han er åpenbart drevet

av et behov for oppmerksomhet og moralpoeng, og

hva det nå er for noe.

Og det er en ufin måte å uskadeliggjøre

en kritiker på i form av eierlærsen, hvis

du lykkes.

Og så lykkes man jo ikke lenger med

å kalle folk for rasister, fordi det begrepet

er meningsløst.

Men det du samtidig byr opp til, er

at alle andre også skal ta avstand fra

denne forferdelige fyren da.

Skrive for dokument da, ikke sant?

– Altså det er faktisk litt rart.

Hadde han skrevet for inuiter, så hadde jeg

hatt mer forståelse for mannen.

– Ja.

Ja, nei.

Ja, ja.

Det får nå være hva det er.

Men det å bli litt ferdig med dette,

å sku stemple folk som rasister, og fortelle

verden hva som bor i andre menneskers hjerter.

– Det går an å kritisere eierlærsen slik

vi gjør nå, for å si at det

var en dustet uttalelse, uten å dra frem

det der stempelet.

– Ja.

– Og verden blir bedre faktisk av å

slutte med stempelet, og bare i stedet kritisere

det for det det er da.

– Det er noe med det.

Det er noe med det.

Men vi har jo snakket mye om honningkrokker

og sånt.

– Ja, altså.

De er jo overalt.

– De har legget penger på gata.

Vi må liksom gå med øya oppe, så

du ikke snubler i dem.

– Det skal være klart, det må dere

vite, dere som er veldig glad i å

gå i de honningkrokkene.

De inneholder heroin, og du blir hekta.

– Men Shabana Rehman, hun laget en stiftelse

som ble kalt føttfri.

Og så kommer staten inn, og så skal

man finansiere denne godheten.

Så alle sånne stiftelser blir jo klienter av

staten til slutt.

Virker det sånn?

– Det er et mål.

Det er alltid et mål når man stifter

en forening.

Og så er det spørsmålet, hvor kan vi

søke statsstøtte?

Det er lettere å søke statsstøtte enn å

søke støtte fra frivillige som du må overtale.

– Og da får du et helt isfjell

av handlingsplaner og statsstøtte av organisasjoner som skal

løses litt sånn udefinerbare sosiale problemer.

Og det er klart at det er veldig

vanskelig å måle suksess, så da blir det

jo fryktelig mange av dem.

Disse problemer blir jo aldri borte, enda så

mye penger vi bruker på det.

Det blir faktisk mer av dem.

– En annen ting er at man klarer

alltid å finne på et nytt problem.

Fordi når man har løst problemer, så legger

man jo ikke ned foreningen, man omdefinerer målet

nettopp.

Og den der født fri, der har det

jo vært litt rot, men det er noe

det andre er, noen reisregninger og dildal, spa

og frisør og ferier og sånt.

Og de har da fått 17 millioner fra

staten.

Og da må man jo liksom peke på

at når staten alltid kaster penger etter alle

sånne gode formål, så blir det mye manglende

kontroll nedstrøms.

Jeg vet ikke om det er hold i

dette greiene som er anført mot født fri,

men det jeg kan si med en gang,

som det er hold i, er at hvis

det du driver med som stat er å

dele ut penger til alle som har klart

å definere seg et godt formål og en

god visjon, så er det klart at da

blir det veldig lønnsomt å definere gode formål

og luftige visjoner.

Og da får du mer av det du

subsidierer.

Og da er det rett og slett slik

at det er stadig nye sånne handlingsplaner som

kommer ut fra myndighetene, som de har betalt

noen for å lage.

Nye planer mot rasisme, negativ sosial kontroll, og

hvert år gjentar det seg at du må

oppdatere rapportene og det blir et større og

større portefølje av svadaprat fort, som skal velikeholdes.

Det som er greit, jeg tenker at problemet

når man gjør sånne ting, det er at

man får masse unyttige foreninger.

Og veldig mange unyttige rapporter.

Ja, og så har man det, nyttige foreninger

som jobber med bra ting.

Definitivt.

Men skal de være med i gamen, så

må de slås om den samme håndingruka.

Ja, du får liksom ikke drevet foreninger sånn

uten å prøve å få hånda ned i

den, for det er på en måte blitt

en slags legitimering.

Du er en legitim forening med nytte fordi

du får penger av staten.

Og så er det ikke noe du får

penger av staten fordi du er nyttig.

Du er nyttig fordi du er nyttig.

Nei, og en ting er at vi ville

vel argumentert for at folk må få beholde

mer av pengene sine selv.

Ja, det var trygt.

Og så kan de gi det til de

foreningen de føler er sånn nedenifra opp.

Hvis Trond liksom ser at KFUM i NAVOLAGA

er flinke til å holde ungdomsidentitet og lage

fotballdag og sånn, ja, så kan du sende

dem penger hvis du vil det.

Eller la det være hvis du ikke synes

de er så flinke.

Ja, eller så kan vi bidra med noe

annet.

Men hvis staten gjør dette, så mister du

hele forbindelsen mellom det er vanskelig å se

hva det blir til, det er veldig vagt,

det er utrolig mange som har jobb i

sånne foreninger, sitter her i en eller annen

sånn papirflytte-posisjon, og hvem vet?

Det er ikke noe resultater å se noe

sted, det er ikke noe, det er idealisme

og luft.

Og det hadde jo vært ordentlig fint å

bli kutt.

Ja, ja.

Nei, men samme med det.

Dette ligner jo så mye på andre saker

vi har vært innom.

Enten det er utenrikspartementet, eller det er klimating,

eller det er andre ting.

Setter du ut disse håndikrokene, du får masse

rarte nedstrøms, og så er liksom løsningen å

få Riksrevisjonen inn, eller noen pressen skal kritisere

bruken av penger eller et eller annet.

Det er veldig enkelt.

Ta bort håndikrokene oppi øverst i elva.

Det er veldig rart, pressen som da sitter

med sin egen håndikrok skal gå ut og

kritisere andre for å ville ha sin.

Nei, skulle vi bare blitt kvittet, dere.

Ja, det hadde vært fint.

Og da kan jo vi som ikke-pressestøttet

medieorganisasjon, ikke-standstøttet redaktørstyrt, helt egensinansierte, uten

å ha bett noen om penger, noe sted,

da har vi ikke råd til å fortsette

lenger.

Nei, så da må vi legge på nå.

Og så kommer vi selvfølgelig ut og fortsetter

om noen dager.

Eller vent, det er en ting vi har

kommet på, som vi må si før vi

gir oss.

For ukens påminnelse om Liberalaften.

Ja, det stemmer.

Det er den 24.

Ikke den siste tirsdagen, men nest siste tirsdagen.

Og Vegard, han gjør ikke annet enn å

sitte og forberede seg for å ha en

samtale med Sarah Gauleen om Iran.

Det er det eneste han gjør om dagen,

så dette kommer til å bli helt eminent

bra.

Og så, dere som kommer, gjør det noen

tanker i forkant, for jeg skal løpe litt

rundt og stikke en mikrofon ut rundt på

de som vil.

Og så håper jeg vi ses der.

Kafé Amsterdam.

Vi er vel der fra sånn 6-ish,

og så blir det vel en samtale fra

sånn 7-ish på kveld.

Det er plan live-inspilling av denne podkassen,

faktisk.

Ja.

All right.

Till next time.

Yes.

Ha det bra.

Takk for at du hører på Sidelinja podcast.

Snakk gjerne om oss.

Lik, del og anbefale oss i podcast-appen

din, eller delta i kommentarfeltet på YouTube.

Har du ris eller ros, kritikk, forslag, spørsmål

eller noe annet, så finner du all kontaktinfo

på sidlinja.transistor.fm