Den iskalde staten (og kommunen)

Velkommen til Sidelinja, podkassen for politisk hjemløse og

de som kjenner grøsset litt når de hører

ordet NAV.

Rundt bor i dag den kalde fisken Trond

Sørensen og meg selv ikke så veldig svømmende

Vegard Andersen.

Ikke så svømmende, men akkurat nå er jeg

ikke så iskald, for jeg lar meg affisere.

Du er varm i blodet.

Ja, det hender det bruser litt, og det

er en viss ironi, det er kanskje noen

som vil si det er en ironi i

hvert fall.

Jeg mener det er en konsistent sak, men

en av de tingene som får meg som

en sånn liberalist som vil avvikle velferdsstaten til

å frese, det er jo nettopp hver gang

velferdsstaten demonstrerer at den ikke er i stand

til å hjelpe de som den faktisk blir

sagt er til for å hjelpe.

Og det kan vi jo godt forklare litt

om, fordi det staten har gjort er å

si at vi tar ansvar for denne delen

av livet ditt, kjære borger.

Vi har et sikkerhetsnett for de svakest stiltige

i samfunnet.

Vi tar vare på de, derfor må du

betale mer og mer skatt.

Og så er jo fasiten at de menneskene

som ikke er ressursstærke, de faller gjennom, ikke

sant?

Dette har vi snakket om før.

Og umoralen i det er å frata mennesker

ansvaret for eget liv, og så ikke leve

opp til det ansvaret du har tatt på

deres vegne etterpå.

Ja, og jeg har jo kommet over en

ny case.

Det er ikke så lenge siden vi snakket

om NAV sist, da var det min egen

historie.

Den kan vi vel tilføye at pågår fortsatt,

og kommer til å pågå i uoverskuelig fremtid.

Ingenting avklart enda, hvertfall.

Nei, det er sikkerhetsnettet sitt.

Nå begynner det å nærme seg tom snusboksler,

så nå må jeg begynne å masse litt

på det.

Jeg har kommet over en Facebook-status.

Den er delt og kommentert vanvittig mange ganger.

Sånn type is på stående fot.

1.400 kommentarer, og 1.500 delinger, og

selvfølgelig en masse reaksjoner, borti 4.000 av

de også.

Det er en tyr nedi Fredrikstad som skriver.

Han heter så mye som Kenneth Rungstad.

Jeg tror jeg vet hva hans laste i

livet er.

Det er Pepsi, for han kaller seg for

Lord Pepsi.

Akkurat.

Jeg bare starter med å lese hans Facebook

-status fra 28.

mai, som da var på torsdag.

I går ble vi offisielt kastet ut av

boligen vår.

Vi er en familie på fem, med tre

barn på ni år, seks år og 14

måneder.

Da vi visste at utkastelsen kom til å

se, forsøkte vi og vergen vår, merkte dere

det, vergen, å få hjelp fra NAV i

god tid.

Huseier, verge og namsmann hadde også forsøkt å

få kontakt med de ansvarlige personene i flere

dager uten å få svar.

Vi fikk gjentatt og ganger beskjed om at

noen skulle ringe tilbake.

Det skjedde aldri.

Da vi ble kastet ut klokken 14, dro

vi direkte til NAV for å søke akutt

hjelp.

En veileder vi fikk tak i på gangen,

sa at hun skulle hente noen med en

gang.

Vi ventet, og ventet, og ventet.

Med tre barn.

Ingen kom.

Klokken 14.55 ble vi bedt av vakten

om å forlate bygget.

Han hadde allerede latt oss sitte lengre enn

åpningstiden, i håpet at noen skulle komme og

hjelpe oss.

Ingen gjorde det.

Senere ble vi kontaktet og fikk beskjed om

at nå var det for sent å få

hjelp, vi burde ha møtt opp mellom klokken

10 og 13.

Han skriver veldig mye mer her.

Vi kan ta en tur innom mer av

det etterpå.

Det er mye å diskutere her.

Men dette er jo ikke noe sikkerhetsnett.

Dette er helt klart mennesker som ikke er

ressurssterke mennesker.

De har av en eller annen grunn ikke

kjent verget.

Det kan hende at de har gjort det

frivillig.

Vi vet jo ingenting om bakgrunnen her.

Men det du kan se av mønster er

denne mekanismen der.

Vi pleier å kalle det en velferdsstat av

for å mere middelklassen.

Fordi skjemaveldet du blir eksponert for, rare regler,

frister, det ene, det andre og det tredje,

er laget og konstruert og tilpasset et av

fire middelklasseliv.

Det er det det er.

Det er det som subsidierer seg barnehager og

høyere utdannelse og arbeidsledelse tryggt hvis du hadde

jobb.

Det er det ene, det andre og det

tredje.

Har du dysleksi og ikke tresifra IQ og

et eller annet del du drar med deg

fra barndommen, og hva det nå er for

noe, eller har du ikke hatt ressurssterke foreldre

som har hjulpet deg til å forstå systemet?

Eller ressurssterkevenner for denne saken?

Alt dette, og dette konglomeratet av ting, har

du en så har du flere.

Du og jeg og Arne og Peter og

alle vi som snakker her på podcasten, vi

er jo innenfor på riktig si alle disse

faktorene.

Vi har litt ressurser, det er ikke så

mange av oss som er rike.

Det er nok til å klare seg selv,

til ikke å trenge å gå med lua

i hånda, når du veit sånn cirka hva

du har krav på, og du kan slå

i bord.

Men vi har ressurser til å navigere systemer,

til å ta grep.

Ikke bare det, men vi har også ressurser

i form av at vi kjenner andre mennesker

som er snart til å ta grep.

Sånn så kommer du og jeg godt ut

av dette på et nivå.

Selv om jeg akkurat nå er litt grinte

på at jeg ikke har fått multbetaling på

fire måneder.

Så går det liksom greit her likevel.

Dette her er ikke de menneskene.

Dette er måttet i Motten-Bailey-fallet sin

for NAV, eller for velferdsstaten.

Dette er de menneskene som de alltid sier.

Det er de systemet er der for.

Ja, dette er det jeg gjerne kaller de

argumentative gissler.

Dette er de som man putter foran og

sier at du vil vel ikke offre disse.

Og så bevirger man seg høyere utdanning, barnehage

og fete offentlige stillinger selv.

Det er disse de skyver foran seg når

de bygger velferdsstaten opp.

Og så er det de som får skyggesiden

når behovet er der.

Det viser seg at den ble konstruert sånn

at den passer deg og meg bedre.

Som uansett hadde klart oss selv.

Skal du først si at vi skal ha

velferdsstat på et eller annet nivå, så får

den starte med å fungere i bunn.

Det hadde vært lurt.

Ja, det er der velferdsstaten ...

Og så hele argumentet for velferdsstat er å

ta vare på de svakeste.

Men her kaster vi ...

Og dette her er et gjentagende fenomen.

Det er for mange enkeltsaker til å kalle

det enkeltsaker og tilfeldige utfall.

Dette er mer mønstre enn noe annet.

Jeg er helt sikker på at de kan

peke på saker hvor dette går bra.

Og jeg er helt sikker på at når

de sakerne går bra, så kan man peke

på de menneskene som går bra.

Dette var disse alle ressurser.

Kan fortsette å lese litt her.

Den natten belaget vi oss på å sove

i bilen.

Vi klarte å finne oss en midlertidlig løsning

sent på ettermiddagen, men det ender ikke det

som skjedde i helhet.

Det som skjedde dagen etter var nesten enda

vanskeligere å forstå.

Vi møtte opp hos Navien klokken 10.15.

De ansatte i skranken var hyggelige å hjelpes

av med.

Vi forklarte situasjonen og fikk beskjed om å

vente på veilederen.

Like før klokken 11 kom han ned og

tok oss inn på et møterom.

Det første han sa var «Jeg ønsker ikke

lydopptak av samtalen.

Blir det gjort lydopptak nå?».

Jeg svarte at «Ja, samtalen ble tatt opp,

for vi ønsker dokumentasjon til advokaten for våre

ungers sikkerhet».

Før vergen rakk oss inn noe som helst

avsluttet veilederen møte.

Han sa at vi heller kunne kommunisere via

SMS, telefon eller navportalen, reiste seg og gikk.

Vi sa at vi kunne slå av opptaket

dersom det var nødvendig for å få hjelp.

Likevel forlot han rommet og bare smalt dørene

etter seg.

Der satt vi igjen, dag to.

To foreldre, en verge og en familie i

akutt krise.

Uten møte og uten hjelp.

Etter nye samtaler med skranken fikk vi beskjed

om at møtet likevel kunne gjennomføres dersom lydopptaket

ble stoppet.

Vi sa ja, så vi ventet igjen, og

klokken passerte elve, så tolv og så ett.

Vi satt der hele tiden.

Da veilederen han sier kom ned igjen, gikk

han forbi oss og sa at vi hadde

dratt fra sted.

Det stemte ikke, vi hadde sittet på venterommet

hele tiden.

Vergen vår var der, andre ansatte var der,

vekteren var der.

Flere personer kan beskjedet at vi aldri får

lov til å bygge inklusiv videoovervåkning.

Likevel ble det stengt i dag, 28.

mai.

Opptil at han hadde vært nede og lett

etter oss, ikke funnet oss.

Vergen pratet med en på telefon, som arbeider

i NAV, og ble forbannet når hun hørte

dette.

Hun gikk med Vergen på telefon opp til

kontoret og veilederne, og sa at det hadde

gjort oss klart, at dette var det bare

å finne ut av.

Det viste seg at veilederne hadde dratt for

dagen.

Og så gjør de et poeng at de

skriver ikke dette for å angripe enkelpersoner eller

noe som helst.

De gjør det ganske klart, at dette er

bare...

Det er et møte med systemet.

Det er et møte med systemet, ikke et

angrep av enkelpersoner.

Og de er også veldig tydelige på at

vi har...

Alle som vil se dette her, medier og

det som er, vi har dokumentasjoner, vi har

vittner, huseier, Verge, telefonlogger, meldingslogger, alt.

Det er bare å åpne opp og se.

Vi deler det.

Men det er jo løsninger for sånne som

Kenneth her, da.

Fordi hvis du setter opp en sånn privat

innsamling på Spleis, så ordner det seg likevel.

Det fungerer gjerne bedre.

Hvem skulle tro det.

Nå vet jeg ikke om han har gjort

det.

Jo.

Men du har funnet ut at han har

gjort det.

Ja, det står i notatene våre her.

Og så viser det seg at sivilsamfunnet utenfor

staten klarer å gjøre den oppgaven som sikkerhetsnette

for de fattigste og de mest vanskeligst tiltatt

av oss.

Ja, og hvis jeg skal kanalisere sosialisters kritikk

mot oss ofte, sånn som liberalister, da, så

er det som du kan ikke basere deg

på frivillighet, for da er det tilfeldigheter og

medietekke og oppmerksomhet og sånt som avgjør om

du får hjelp eller ikke.

Og det må jeg jo gi dem rett

til.

Ja, det kan hende det er en måte.

Sånn blir det med denne velferdsstaten deres.

Ja.

Så det…

Nei, altså, og det er jo helt ærlig

å si, jeg har vært litt dårlig til

å lese hjemmelekse på dette dokumentet.

Så for meg så var det bare sånn.

Selvfølgelig så var det sånn dette løste seg.

Og glad for det på direkten.

Men jo, jeg sa vel noe i stad

om at dette er et mønster.

Dette er gjentaget.

Ja, fordi her er vi i Fredrikstad.

Ja.

Og i Fredrikstad er det ikke så mange

år siden sist de hadde en situasjon der

det som heter Filtesmannen gav de en ordentlig

rappoverfinger for en veldig lik situasjon.

Det var en alene mor.

Sånn kan dere ikke agere.

Dere må følge opp og gjøre deres oppgave.

Så er jeg også, så sitter jeg også

i andre enden og så lurer jeg på

følgende.

Når vi leser om denne saksbehandleren.

Har han rett og slett…

Er han på rett hulle i livet?

Ja, eller har han startet han ut som

en veileder som gjorde det en bra jobb

og som bare har blitt formet av systemet

og blitt rett og slett immun på et

eller annet tidspunkt fordi at dette systemet bare

fungerer sånn.

Det er sånn…

Nei, jeg er jo vant til å sette

folk på gata.

Nei, dette er jo noe jeg gjør en

gang i uka på en måte.

Det er bare sånn systemet er.

Jeg får ikke gjort noe med det.

Vi har ikke det bordet.

Jeg tror jo egentlig at råttene epler eller

hva som helst, det finnes alle steder.

Jeg tror jo i gjennomsnitt at folk som

jobber i NAV vil vel, mener vel, prøver

sitt beste, men at det er systemet og

rutinene og alle kryssene som skal settes på

riktig sted i skjemaer og ryggedekningsfaktoren at du

kan ikke godkjenne noe som ikke er komplett.

Ja, jobben din blir å jobbe med systemet,

ikke å jobbe med de menneskene som du

faktisk skal ha med å gjøre.

Nei, jeg vet liksom…

Men denne andre saken, det er Beate Skogli,

tobarnsmor, som da ble kastet ut av leilighet

på grunn av noe depositum som ikke ordnet

seg.

Det er liksom du tar kontakt med NAV,

for det er der du skal ta kontakt

for å få hjelp, og så er det

bare rot og tull, og så ender du

opp med å ta med deg unga dine

og bo i bilen i en periode, fordi

det er liksom ikke noe som klarer å

snu seg fort nok på offentlig side til

å faktisk hjelpe de som trenger det.

Så skal jeg ta en historie til som

ikke er skrevet noen sted, fordi denne er,

jeg holder på å si ikke selv opplevd,

men selv involvert i.

For en god stund siden så hadde jeg

en kompis som begynte å sitte litt langt

i det, fordi de hadde skaffet leilighet til

hans barn, og dette hadde NAV sagt at

ja, vi hjelper med leilighet og husleie og

sånt, ikke sant?

Det er greit.

Og NAV hadde på en måte gjort av

det papirene, men de betaler ikke.

Og de betaler ikke, og de betaler ikke.

Det betyr jo at han flytter jo inn

og har jo ikke betalt husleie på flere

måter.

Så han er på vei til å bli

kastet ut, fordi NAV ikke har gjort det

de har lovet de skal gjøre.

Og min kjære venn gjør jo det han

kan gjøre for å hoste opp og betale,

så han ender jo opp med å sitte

og betale dobbelt, ikke sant?

Han må jo betale sine egne utgifter pluss

boutgiftene til sitt eget barn.

Og til slutt så har han ikke mer,

mer penger og blød, ikke sant?

Så jeg ender på å vise at jeg

går inn og så avlaster jeg han ganske

betydelig økonomisk, sånn at han skal lande på

…

Og dette blir jo en masse krangling frem

og tilbake med NAV.

Men NAVs konklusjon i dette da, det var

jo at siden han tross alt hadde betalt

denne husleien, så trengte jo ikke de å

betale den likevel, for den perioden som hadde

gått.

Så de refunderte heller ikke de pengene.

Nei.

Det de sa da, de hadde skjønt at

hvis det hadde vært et banklån, så kunne

de vel på en måte ha gjort det.

Men disse pengene, altså dette var jo bare

private penger, det var jo ikke noe …

Så var det liksom bare …

Nei, nei, men …

Vi betaler fra NOVI da.

Det var det de gjorde.

Så da sparte de seg fem måneder med

utgifter på det da.

Det som er problemet er at det er

ikke noe …

Med alle de skjemaene de har, så har

de ikke noe utmeldingsskjema.

Det mangler.

Ja, det mangler.

Conspicuously.

Ja.

Jeg har vel hørt rykter om at de

har gjort sånn før også, når jeg har

tenkt på det.

Men det skal jeg innrømme, for jeg hadde

jo tenkt at jeg skulle få igjen de

pengene, men det hadde tatt litt lengre tid

da.

Det er naturlig nok.

Holder ikke det mot …

Hadde passet bra nå, det som du må

snakke med NOV.

Nå hadde det passet bra å ha fått

det igjen.

Jeg kunne levd en par måneder på det.

Men dette her liksom …

Nei, om og om igjen, så dukker disse

historiene opp, og det som er greia for

hver eneste historie som du leser om, hvor

Beate eller Kenneth eller noen andre …

Eller kompisen til Trond.

Eller Trond selv.

Ja, setter oss ned, skriver på Facebook eller

spiller en podcast og forteller historien.

Greia er at …

Min personlige historie er ikke noe sånn veldig

…

Jeg har ikke gjort noe dårlig valg på

en måte.

Kanskje det var feil valg av arbeidsgiver, men

hvis det blir et …

Her er det en offentlig sektor som har

valgt feil maskinepark for arbeidsgiver, hvis jeg har

forstått historien rett.

Ja, det er litt sånn.

Elektrifisert anleggsplan.

Men samme faen det.

Det er jo bare noe med …

Men det er noe med at det har

tross alt en kostnad å legge kortene sine

på bordet og fortelle at jeg er så

naken i denne situasjonen.

Altså …

Nå skal jeg bruke venstresidens kort her.

Dette er veldig sårbare mennesker i sårbare situasjoner.

Det har du helt rett til.

Og de situasjonene kommer kun fram i media

eller et eller annet sted.

Hvis de er villige til å vise frem

det for hele verden, hvordan livet deres er,

det er jo ikke noe folk veldig naturlig

har lyst til å gjøre.

Når de er i en sånn situasjon, så

har de fleste ikke så lyst til det,

da.

Nei, og la oss også peke på et

annet element her.

Fordi når jeg sier at det ikke er

noe utmeldingsskjema, så sikter jeg til at du

må betale for velferdsstatten uansett.

De fleste har vært med å betale for

den da de var på topp.

Og så kommer du i en eller annen

treblete situasjon, og så blir du avhengig av

den.

Da må du stå der med lua i

hånden.

Du må spørre pent om å få lov

til å fylle ut det riktige skjemaen.

Du må gjøre som det blir fortalt, og

møte opp i tide, og da, da, da,

da, da.

Og så ender du opp med at du

er i en situasjon hvor den du eventuelt

skal kritisere, samtidig er den som er livslinja

di.

Du står i en konflikt med NAV, eller

du føler at du ikke får det du

skal fra NAV.

Men det er litt vanskelig å gå ut

og kritisere NAV samtidig, og i full offentlighet,

og med fullt navn og alt sammen.

Fordi at det blir rart å komme inn

til Sakspandaren etter det.

Sannsynligvis har jeg lest den Facebook-posten, og

den kritikken og det hele tatt.

Du blir litt sjanseløs i begge ender, og

derfor tror jeg at for hver episode vi

hører om, så er det hundre episoder som

skjer.

Vi har gjort research, og det finnes flere

eksempler fra andre sider av kaldet denne velferdsstaten,

på andre nivåer.

Fordi vi har en ringsaker kommune.

De tappte en sak i retten for en

dame ved navn Stine B.

Knudsen, som dro de for retten.

Og der ble kommunen pålagt å betale 3

,3 millioner kroner i erstatning for grov omsorgssvikt

under oppveksten.

Ja, for dette er sånn barnevernsbarn som ikke

har blitt ordentlig tatt vare på kommunen, ikke

sant?

Har ikke fått en ødelagt barndom.

Hun har blitt bone med en psykisk syk,

rusavhengig mor, rusmissbruker.

Og tross for en stor strøm av bekymringsmeldinger

fra naboer og politiet, skoler og barnehager, alt

som har fra hun var fire år gammel,

så gjorde de ingenting.

Så er det ingenting, og dette ble de

da dømt for.

Og så begynner systemet å rulle.

Fordi kommuner betaler jo ikke dette som fra

egen domme deler.

De har en slags forsikringsordning, de også.

Men for at kommunen skulle være sikker på

at denne forsikringen faktisk ville betale beløpet til

kommunen, som kommunen tappte, så måtte de anke.

Dette er da en dame som har betydelig

nedsatt arbeidsevne.

Hun har liksom 40 prosent restarbeidsevne.

Hun har posttraumatisk stresssyndrom og i det hele

tatt.

Hun blir nå dratt inn i en ny

rettsrunde med alle de belastningene som det medfølger.

Ikke fordi kommunen egentlig tenker at dette var

urimelig.

Men de tenker at dette må vi gjøre

fordi vi skal ha forsikringen vår til å

betale.

Og da må vi ta anke dette et

tak lengre oppi.

Så ender den saken da med et forligg.

Hvor hun i stedet for 3,3 millioner

får 1,75 i oppreisning og får dekket

450 000 kroner i saksomkostninger.

Det var den opprinnelige erstatningen, ikke det?

Nei, opprinnelige var 3,3.

Kravet var 3,3.

Dommen var 2,25 eller noe sånt.

Forsikringsselskapet er kommunal landspensjonskasse.

Det er i utgangspunktet de som tvinger kommunen

til å gjennomføre på nytt.

For hvis ikke de gjennomfører en ny sak,

så får de ikke dekket det.

Så det er ikke sånn at denne dommen

er rimelig.

Vi gjør ikke en rettslig vurdering av og

sier at vi skjønner hvorfor vi tappte denne.

Det er kanskje ikke så urimelig.

Vi gjør det fordi det er en økonomiteknisk

ting.

Ja, hensynet til dette enkeltmennesket som da må

kjøre en rettsrunde til mot kommunen med alle

dennes ressurser, som i tillegg er genien på

ressursene sine, må da bare finne seg i

det fordi kommunen skal få ting på riktig

skjema.

Jeg må jo si at det er litt

rart, fordi implikasjonen her er jo at forsikringen

må åpenbart være avgrenset til hvis det er

din egen skyld, så er det ikke vårt

problem type ting.

Da er jeg ikke sikker på om...

Det er en litt rar forsikringsordning hvis du,

etter at du har tapt ankesaken også, at

da får du ut betalinga.

Det er en ting, men jeg er usikker

på om det er greit at kommunene kan

ha en slags sånn forsikring i utgangspunktet.

Hvis jeg blir dømt, kan jeg tegne som

privatperson, tegne en forsikring slik at uansett hva

jeg blir dømt til av erstatning for det

skadeverket jeg utfører, så er det en forsikring

som dekker det.

Det tror jeg er en forsikring som blir

fryktedyr for min del hvertfall, hvis jeg skal

betale premie på den.

Det er en sånn skadeverkstype.

Dessuten så har vi lovverk som gjør at

det er begrensninger i...

Altså det er ikke lov å betale hvis

noen blir dømt til retten til en stor

bot for eksempel.

Så er det ikke gitt at du får

lov til å samle inn penger for å

få ire på andre til å betale den.

Men kommunen har altså en sånn ordning.

En slags å kalle det malpractice-forsikring, og

det kan jo fortsatt høres rimelig ut i

helsevesene og forskjellige slik steder.

La oss snu på da.

Hvis dette var et privat selskap, så ville

man tenkt at det er innenfor rettighetene til

selskapet å prøve saken en gang til, og

som selvstendig rettssubjekt så må man kunne si

det samme om kommunen.

Det som i midlertid er forskjellen, er hvilken

plass kommunen, både offentlig og generelt, opptar i

våre sinn, ikke sant?

Fordi det er den trygge store broren, eller

moren, eller faren, som er der å passe

på deg, og tar menneskelig hensyn i all

denne råkapitalismen som samfunnet for øvrig er preget

av.

Og da skulle man jo tro at man

tok menneskelig hensyn i en sak som denne,

da er det, så langt vi forstår, en

liten tvil om at kommunen er erstatningspliktig, og

at de da hadde vurdert det slik, at

det er ikke rimelig av oss å utsette

dette mennesket for enda mer belastning, spesielt når

hennes lidelser i dag stort sett er vår

feil.

Og det er jo der man skulle tro

at det var en høyere moralsk standard, eller

etisk standard, at man hadde noen andre målestokker

enn bare båndlinje og utkomme økonomisk.

Men sak etter sak så er det ikke

sånn, og som en som har blitt skjønnslig,

så er jeg oppmerksom på at det er

ikke så mye nåde fra offentlig sektor, hvis

de mener at du har trådt utenfor.

Jeg hørte en komiker en gang, han Geir

Skau, som fortalte, han hadde også endt opp

i skjønnsliggjeng, og han hadde nok blitt skjønnslig

litt hardere enn deg, fordi han hadde blitt

skjønnslig for to år i ung alder, tilkjent

en høy inntekt som han ikke hadde, og

det var ikke noe å gjøre noe med.

Og som han sa, jeg har hatt nabsmannen

på døra, og staten på døra som skal

ha penger av meg, og så har jeg

hatt store styggetorpeder.

Og jeg foretrekker de store styggetorpedene, fordi går

det faktisk an å forhandle med.

De skjønner at du, de kan ikke ta

mer enn du har, og de skjønner at

jeg får ikke neste månedsavdrag hvis han har

sultet igjen, før han skal betale.

Da er det ikke noe.

Så vi må betale alt som er til

overs på en måte, men selv de aksepterer

at du ikke betaler mer enn det du

har.

Det gjorde ikke staten.

Nei, nei.

Men det er vel den røde tråden her

i episoden vår, er vel denne, skal vi

si, den kalde staten.

Ja.

Og jeg er ikke veldig glad i følelsesladet

politikk.

Politikk bør være basert på empirike følelser.

Men jeg skal ikke nekte for at jeg

trenger ikke å være så empirisk her, selv

om jeg føler at vi er sånn relativt

her likevel.

I hvert fall de som argumenterer for å

beholde og ha dette systemet, de som er

mest entusiastiske for det, snakker gjerne om varme

hender, og det er mye sånne, skal vi

si, emosjonelle tilsnitt i retorikken.

Og det skulle jo implisere at offentlig sektor

og kommune og stat og sånt var steder

der du møtte en annen type nåde i

det ville private.

Men vi har jo hatt en politisk kamp

på Stortinget nå om statens objektive erstatningshansvar, og

hvorvidt det skulle begrenses opphatt til en gitt

sum.

Ja, det er 160G, rundt 22 millioner.

Ja, det kom regjeringen på bordet og sa

at det høres lurt ut.

Det høres riktig ut.

Nå gikk ikke dette igjennom, og det er

jo fordi de menneskene som de også ville

ramme der, det var derimot litt mer ressurssterke

mennesker som kunne ta igjen før loven kom.

De har egne partier på Stortinget, de sa.

Ja, så både Riksadvokaten og Advokalforeningen påpekte at

forslaget i realiteten overførte statens økonomiske risiko ved

urettmessig bruk av voldsmonopol over på uskyldige enkelte

individer.

Ja, fordi det man i realiteten sier er

at ja, fint, gjør vi noen feil og

påfører noen i sivilsamfunnet tapp, så er det

greit, og det må vi erstatte, men det

er et tak på 22 millioner.

Ja.

Og har du tapt mer enn det, så

er det litt sånn som banksikringsordningen, har du

mer enn 2 millioner på konto, så er

det ditt problem og ikke vårt.

Ja, det har liksom ikke noe for seg

å spare i den sikre banken hvis det

finansielle velter, fordi da mister du pengene dine,

det er ikke din å sikre den børsen

faktisk.

Nei.

Og det er jo ikke nok penger i

det banksikringsfondet til å dekke 2 millioner til

alle som har penger på konto.

Det er ikke en full kollaps, men det

får man jo håpe og tro at det

ikke skjer.

Man takler en bank, kanskje to.

Ja, ja, ja.

Men skal vi begynne med de som blokkerte

dette da, de borgerlige partiene, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig

Folkeparti, og MDG kastet seg med på det.

Ja.

Det synes jeg var godt jobbet av MDG.

Stortinget har jo vært et sånn passe kaos,

Arbeiderpartiet har opplevd at de ikke har, det

er ikke noen lojale flertall å få der

lenger.

Enten så er Senterpartiet utro, eller så er

MDG utro, eller så er alle utro.

Det er desto flere illoyale flertall.

Jeg tror det rett og slett har blitt

mer poligam og røse på Stortinget.

Det er kanskje egentlig fint det, for jeg

synes jo at, hva var det de påpekte

etter siste valget?

Analysen av stortingssammensetningen nå, er at det er

et eller annet antall mulige konstellasjoner.

22.

Ja.

22 forskjellige flertallssammensetninger, er det mulig å få

nå?

Ja.

Kun ett av dem involverer Venstre, så de

er litt maktesløse i det nærmeste.

Men et av de mer spennende er at

Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet kan danne flertall.

Ja.

De har jo da funnet hverandre i denne

snøskuter-greia, samfarselsgreier.

Da har det blitt dårlig stemning i Senterpartiet,

og Høyre føler at de har blitt snurret

trillert ut, og Tonje Brenna og Sylvi Ristau,

de tror jeg rett og slett feiret med

en flaske champagne på ESM når de var

ferdige.

Hvorfor ikke?

Men ja, det er jo flere konstellasjoner her,

og Høyre, FRP, KRF og MDG er da

også et mulig flertall.

MDG hinner det i sånne sivilsaker, klarer å

lande på rett side.

Ja, men de har litt sånn samme positive

sidene som Venstre på et vis.

Ja.

At de er litt sånn fundamentalt sentrumsliberale.

Ja, på en del.

Det er litt rart med tanke på at

det er et parti bestående av gamle SV

'ere.

Ja, halvparten av det eller noe sånt.

Ja.

Men samme, dette med ansvarsbegrensning bare fordi det

er bekvemt, kan jeg nok styre meg for,

ja.

Så det at du bevarer ansvar for ting

du faktisk gjør, det høres rimelig ut.

En av de litt sånn freidige, om vi

kan kalle det det, argumentene for dette her,

det var at de som skulle ha høyere

erstatning enn det, da var de så rike

at de hadde råd til å bære tapet

selv.

Hvilket er sånn, jaha.

Det spør seg litt det, for hvis du

er bane her, jeg tror egentlig det er

litt den saken som er utløsende, fordi han

har jo da blitt tilkjent en trekkelig erstatning.

Det gjør man jo.

Husker ikke hva den var på, men det

var...

Ja, det var penger.

Men jeg tror det kanskje er den som

utløste dette arbeidet uten at jeg...

Jeg har lest den også, men jeg har

litt sånn inntrykk av det.

Og jeg vet ikke om jeg synes han

er en rik mann, selv om han eventuelt

har fått 20 millioner og...

Nei, altså...

Altså han har hatt utgiftene, han har hatt

noen utlegg, han har jo skyldt penger i

alle bevirkanter.

Ja da, ja da.

Nei, og det er jo ikke noe...

Å miste 20 år av livet er...

Jeg synes ikke en million i året, det

er så voldsomt mye.

Nei.

Litt utgifter har du sikkert hatt, det er

noen som har, for å si det sånn.

Ja.

Nei, sånn.

Fair enough.

En sånn tilleggselement til dette, som man kan

kjenne igjen fra den der Norgesprisordningen til sittende

regjering, det er jo at de eneste vi

tilgodes her med noen form for fordeler har,

det er de som har stemmerett.

Ja.

Så bedrifter får ikke noe.

Nei.

Er du en juridisk person, så er du

fullstendig avskjert fra dette sporet.

Helt uavhengig av hva staten har gjort da.

Og det er jo, må jeg si, er

et mønster som gjentar seg gang etter gang,

og det fremstår ganske kynisk.

Effekten på den der strømprisgreien er jo at

er du bedrift så må du betale fullpris

uansett, og så har du laget et sånn

fullstendig skjev prismodell internt i Norge, fordi det

er betydelig dyrere å for eksempel holde til

på Sørlandet.

Så er du bedrift der, så er det

jo, du har ødelagt konkurransevilkår, ikke sant?

Fordi at driftskostnadene blir kjempehøye på grunn av

det offentliges energipolitikk.

Men det driter vi, ikke sant?

Jeg husker det på min, ikke den jobben

jeg hadde nå, men for noen år tilbake,

så hadde vi jo, vi hadde et sånt

eget, kall det verste.

Ikke noe komplisert, men det var noe, to

kjøreløp for store lastebiler inn der, og så

hadde vi, vi brukte vi halvparten som lager,

men det var liksom plass til å kjøre

en lastebiler, en semi eller et eller annet,

og jobbe litt med å fikse litt på

å gjøre en del ting.

Det sluttet vi å gjøre, når strømprisene gikk

opp.

Fordi det ble så dyrt å holde varmen

i det, så det var billigere å tappe

vann, og bare, så ting gikk frøsenssikker, og

la det stå kaldt.

Vi brukte et verste, fordi strømregninga per måned

gikk så mye opp, at dette hadde ikke

verdier.

Det var ikke verdt det å stå der,

og fikke det, og fikse lys i tre

timer en kveld, eller bytte en blafjær, eller

hva det nå enn det var som skulle

gjøres.

Så det måtte man vente med etter, altså

da var det sånn tre måneder, hvor det

var for kaldt til å bruke det til

noe, og dermed så, altså det hadde jo

dobbel kostnad, fordi da måtte du ta ut

bilen på dagtiden, når den er i drift

og sånt, for å få gjort sånne ting

i stedet.

Men strømprisen gjorde at det var like veldig

fornuftig.

Resultatet var at man strakk litt strengere, stikket

litt lenger før man fikset på ting, og

ordnet på ting, og så noe av det

ble bare utsatt, men det ble liksom flere

verste timer.

Så det er liksom sånne små ting, selv

for en liten bedrift, medan man har 200

kvadratmeter lokale, får store utslag, ikke sant?

– Ja.

I fremtiden skal vi leve og regulere hverandre

tro.

– Ja.

En annen dag, en annen dag, Vegard.

Da skal du og jeg regulere hele EU.

Regulere det vekk.

– Ja, ja, ja.

Nei, men er vi omtrent i mål?

– Da tror jeg det begynner å lukte

ferie.

– Det gjør det.

Så vi har vel, la oss begynne det

slik at våre lyttere får ferie fra oss.

– Ja.

– Ikke helt, men det blir ikke fem

episoder i uka fremover.

– Nå har vi 330-ish, cirka 35

tror jeg, episoder spilt inn og gitt ut

for det meste.

I fjor så tror jeg vi tok fri

i 14 dager, eller kanskje tre uker.

– Noe sånt, og da hadde vi fortsatt

en episode i uka, tror jeg.

– Ja.

Så i år så tar vi oss fire

-par måneder.

Det kommer jo selvfølgelig noe dripp her og

der, en eller to episoder i uka, som

vi har spilt inn, og som er litt

mer tidløst.

– Ja, og skjer det noe spennende, så

dukker vi sikkert opp.

Men tanken er at det blir litt lav

sesong i et par måneder.

– Og da kan dere få lov til

å savne oss, og hvis dere savner oss

veldig, så send oss gjerne en mail, eller

en melding eller noe sånt, som sier «savner

dere».

Da blir vi glad.

Eller så kan det hende at dere tenker,

«Jeg har ikke gått i så idiota holdskjeft».

– Da trenger vi ikke å sende en

mail.

– Da får du fre for å høre,

det er sikkert godt det også.

– Ja.

– Og så kommer vi tilbake med nytt

mot, og opprettet armer.

– Ut i august engang.

– Det er ikke sikkert det blir fem

episoder i uka, fremover da, for det er

litt tidkrevende.

– Ja, vi skal nok kjenne litt på

motivasjonen, når vi kommer dit.

Helt stille fra oss blir det ikke, men

det blir stillere enn vanlig.

Fra og med omtrent nå.

– Ja, så da ønsker vi dere en

veldig god sommer.

– God sommer.

– Ha det bra.

Takk for at du hørte på Sidelinja podcast.

Snakk gjerne om oss.

Like, del og anbefale oss i podcast-appen

din, eller delta i kommentarfeltet på YouTube.

Har du ris eller ros, kritikk, forslag, spørsmål

eller noe annet, så finner du all kontaktinfo

på sidelinja.transistor.fm